torsdag 31. mai 2007

Jorge Luis Borges' fotballhat


Det er ikke alle forfattere som er like fotballinteresserte som Dag Solstad og Jon Michelet. De to forfatterne har 5 VM-bøker på samvittigheten. Den argentinske forfatteren Jose Luis Borges hatet fotball så mye at han arrangerte litteraturseminar under åpningskampen i fotball-VM i Argentina i 1978. I 1967 skrev han novellen Esse est percipi der han skriver at det ikke har vært en eneste fotballkamp i Buenos Aires de siste 30 årene, at fotballspillet er utryddet og at alle fotballkamper er teaterstykker laget for media. Ønsketenkning og ekte fotballhat!

onsdag 30. mai 2007

Sport i amerikansk utenrikspolitikk


Etter 11. september 2001 har amerikanske myndigheter tatt initiativ til eller engasjert seg i sportsaktiviteter i 59 land i hele verden. Denne formen for engasjement kan vi kalle sportsdiplomati. Nært knyttet til dette engasjementet er amerikanske næringsinteresser. Spørsmål vi må stille oss, er hvorfor sport blir brukt i slike fremstøt og hvilken effekt det har.

Av de 59 landene er 40 av dem muslimske land i Asia eller Afrika eller i land med stor muslimsk befolkning. På listen finner vi blant annet Irak, Algerie, Iran, Egypt, Saudi-Arabia, Afghanistan, Pakistan, Nigeria, Senegal og Indonesia. Et annet trekk er at befolkningen i flesteparten av landene på denne listen er svært kritisk til USAs supermaktsstatus og/eller krigføring i Irak. Det viser flere meningsmålinger. For det tredje er ingen av USAs nærmeste allierte i krigen mot terror, som f.eks. Israel, Australia, Japan og Storbritannia, med på listen. Utvalget av land er med andre ord ikke tilfeldig: Sportstiltakene retter seg i hovedsak mot land med sterke antipatier mot USA eller miljøer som faktisk eller potensielt mener at USA er en trussel. Og ikke minst mot land der USA har et stort økonomisk vekstpotensiale.

Amerikanske myndigheter har i hovedsak satset på idretter der USA har en sterk posisjon eller der de har høyt profilerte stjerner, gjerne med tilknytning til det landet man engasjerer seg i. Fotball er derfor ikke en prioritert idrett i dette arbeidet. I flere tilfeller er det med andre ord et misforhold mellom amerikanske interesser og vertslandets interesser med hensyn til idrett. I Algerie, Nigeria og Senegal har man for eksempel valgt basketball og tilbudt basketballkurs og delt ut basketballutstyr. Der er basketball svært populært, men ikke like populært som fotball. I Venezuela og Colombia har man satset på baseball. Her har også Bush personlig engasjert seg og stilt opp for å møte ungdom og ledere fra disse landene når de har vært på besøk i USA.

Valg av idretter er tett knyttet til valg av samarbeidspartnere. De tre store amerikanske idrettene – baseball, basketball og amerikansk fotball – er tungt representert i dette diplomatiet. Disse idrettene preges også av tunge kommersielle interesser og har et globalt markedsføringspotensial i de 59 landene som til nå er valgt ut. Når målgruppen er 7–17 år, kan man få inntrykk av at det ikke bare er politiske motiver bak framstøtene. Det er neppe tilfeldig at Reebok, en av NBAs hovedsponsorer, deler ut gratis sportsutstyr til 12 000 ungdommer i Algerie, Nigeria og Senegal når amerikanerne arrangerer sine basketballturneringer der.

Det er vanskelig å si om disse tiltakene påvirker de politiske preferansene i de utvalgte landene eller om det kun gavner amerikanske kommersielle interesser. Det gjenstår å se om en algirsk 11-åring med LA Lakers-caps og Reebok-sko i dag, vil være mer vennlig innstilt til USA når han blir politisk bevisst og må ta standpunkt til amerikansk utenrikspolitikk.

tirsdag 29. mai 2007

Brytediplomatiet mellom USA og Iran


I pinsehelgen møttes USA og Iran til bilaterale politiske samtaler for første gang siden den iranske revolusjonen i 1979. Siden 1979 har Iran betraktet USA som den store Satan og USA behandlet Iran som en internasjonal pariastat.

Møtet kom overraskende på mange. Men hendelser på brytematta den siste tiden har signalisert at noe har vært på gang mellom Iran og USA.

I januar i 2007 reiste en tropp med amerikanske brytere til Iran for å delta i bryteturneringen Takhti Cup (slik de også gjorde i 1998, 2000, 2001, 2003 og 2004). I den forbindelse uttalte en talskvinne for amerikansk UD at de amerikanske utøverne var gode ambassadører for USA i Iran og at myndighetenes støtte til denne reisen var et ledd i president Bushs nye diplomati overfor landet. Brytetroppen ble også briefet i Pentagon før de dro til Iran.

Brytediplomatiet mellom USA og Iran strekker seg tilbake til 1998 da den nyvalgte presidenten Mohammad Khatami uttrykte ønske om dialog med USA. Denne sjarmoffensiven førte til at Irans og USAs bryteforbund ble enige om at amerikanske brytere skulle delta på bryteturneringen Takhti Cup i Iran i 1998, en bryteturnering som arrangeres for å minnes revolusjonen i 1979(!). Amerikanerne ble godt mottatt, det amerikanske flagget ble heist uten å bli brent og den amerikanske nasjonalsangen ble spilt uten å bli avbrutt. Da bryterne kom tilbake fra Iran ble de hyllet i Det hvite hus for sin strålende innsats både som idrettsmenn og brobyggere. Brytediplomatiet hadde umiddelbar effekt. Det skapte en fin ramme rundt VM-kampen i fotball mellom Iran og USA i Frankrike i 1998: aldri har vel verden sett mer harmonisk samkvem mellom iranere og amerikanere i beste sendetid på tv! At Iran vant 2-1 og sørget for at USA ble slått ut av turneringen ga grunnlaget for revansjekamp i Pasadena, USA i 1999. Da ble det 1-1. Både Bill Clinton og utenriksminister Madeleine Albright uttalte i den forbindelse at fotballkampene var et godt utgangspunkt for å diskutere USAs diplomatiske forbindelser til Iran på. Fotballkampene ble fulgt opp med at iranske fektere deltok i turneringer i USA og at iranske fjellklatrere deltok i klatreekspedisjoner i amerikanske fjell.

Brytediplomatiet har ikke alene skapt en bedre atmosfære mellom USA og Iran. Krigen i Irak er den største grunnen til dette begynnende tøværet. Brytediplomatiet har allikevel gitt signaler om at alt ikke er håpløst mellom de to fiendene og det har vært en kanal for uformelle samtaler.

fredag 25. mai 2007

Fotball - den farlige leken


Fotball er verdens mest populære idrett. Selv om fotball har et godt fotfeste i den arabiske og muslimske verden er det allikevel noen som ønsker å endre reglene.

25. august 2005 publiserte den saudiarabiske avisen al-Watan en fotball-fatwa, skrevet av en anonym radikal islamist. Dette var ikke første gang det ble utlyst en slik fatwa, men den førte allikevel til at tre saudiarabiske fotballspillere på fotballaget al-Rashid sluttet å spille fotball fordi de misforsto budskapet i fatwaen. De trodde at det ble helt forbudt å spille fotball. Det var ikke tilfelle, men den innførte strenge begrensinger, og mange nye tolkninger av fotballspillet. Fatwaen sa blant annet at det ikke var lov å spille fotball etter internasjonalt anerkjente regler fordi dette var det samme som å imitere reglene til jøder og kristne – dette er en tolkning av muslimenes hadith eller den profetiske tradisjon. Denne tolkningen la grunnlaget for noen mildt sagt absurde forslag til regelendringer.

Fatwaen foreslo blant annet å endre formen på fotballbanen - rektangler er som de fleste veit djevelens verk! Det ble også truet med straff for dem som brukte terminologi etablert av de ikke-troende. Ord som ”straffe”, ”corner” og ”mål” skulle forbys. Fotballag skulle bestå av flere eller færre enn elleve spillere, det skulle spilles i hverdagsklær og ikke i klassisk fotballantrekk (lange sokker, shorts og en fotballtrøye), det måtte spilles i lenger eller kortere omganger enn 45 minutter, og fotballkamper skulle ha flere eller færre enn to omganger.

Hensikten med å spille fotball skulle være å forbedre egne fysiske ferdigheter slik at man var godt rustet til å utføre jihad til Allahs ære. Etter kampslutt skulle man ikke snakke om kampen og det var for all del ikke lov å si at man var bedre enn motstanderen, eller å fremheve enkeltspillere.

Selv om enkelte av regelendringene ligner sosialdemokratiske verdier (”det viktigste er ikke å vinne, men å delta”) og kunne kommet fra amerikanske tv-selskaper (tre omganger i en fotballkamp ville ført til flere reklameinntekter) må fatwaen ses på som et bomskudd. I beste fall et skudd over mål. Den fikk heller ikke stor oppslutning. Jihad er ikke alltid like enkelt!

torsdag 24. mai 2007

Liverpools krigere


Liverpool FC greide ikke å slå AC Milan i årets Champions League-finale, til tross for sterk støtte fra sine kjente og beryktede supportere. Når Liverpools trofaste supportere ikke reiser rundt i England og Europa for å støtte laget sitt, står de og synger sine fotballhymner på egen hjemmebane og tribuneseksjonen The Kop.

I essayet "The Sporting Spirit" fra 1953 hevder George Orwell at sport er krig uten skyting. Dette er kanskje en tvilsom påstand, men vi finner flere steder tette koblinger mellom krig og fotball. Historien bak The Kop er en slik kobling. Navnet har sin opprinnelse fra andre boerkrig og slaget ved The Spion Kop (på afrikaans Slag van Spioenkop) i Sør-Afrika, 23. og 24. januar i 1900. Navnet The Kop er en hyllest til de 383 britiske soldatene som ble drept og minner om slaget som britene tapte. Også andre engelske fotballklubber har eller har hatt tribuneseksjoner oppkalt etter dette slaget. Blant disse er Sheffield United, Sheffield Wednesday, Birmingham City og Leicester City. De irske og nordirske landslagsarenaene har også tribunseksjoner med referanse til slaget ved The Spion Kop.

Selv om Liverpool og dets supportere har vunnet mange mesterskap opp gjennom tidene er altså opprinnelsen til The Kop et durabelig tap. På den måten er det en forbindelse mellom det som skjedde i 1900 og det som skjedde i 2007. En forskjell er imidlertid at de britiske ”soldatene” som vender hjem fra finaletapet i Athen i år kan trøste seg med sangen og klubbhymnen You’ll Never Walk Alone. Det gjorde helt sikkert ikke soldatene i 1900. Sangen ble første gang spilt i musikalen Carousel i 1945!

onsdag 23. mai 2007

Nordmenn i russisk fotball

Andreas og Arnt-Erik Selliaas

Mange har trodd at Panzer-Hagen var den første norske fotballspilleren i russisk fotball og at Jørgen Jalland var den andre. Det er riktig hvis man bare regner med det moderne Russland etter 1991. Men ser man på russisk historie som helhet, kan vi dokumentere at minst to norske statsborgere har spilt i russisk fotball før Panzer og Jalland.

I standardverket om russisk fotball før 1923, Futbol. Pervyye shagi [de første skritt] 1860-1923, utgitt i St. Petersburg i 1998, nevner den kjente russiske fotballhistorikeren Jurij Pavlovitsj Lukosjak, to nordmenn.

Den ene er Peter Oscar Serck, født i St. Petersburg 1882. Han spilte for klubben Victoria i St. Petersburg i flere sesonger (1901, 1903, 1904, 1907 og 1914). Klubben ble stiftet i 1894, og i de første årene var det i hovedsak engelskmenn og tyskere som spilte på laget. Vi har gått igjennom St. Petersburger Zeitung (en tyskspråklig avis som kom ut i St. Petersburg) fra 1901 til 1914, og funnet at om han ikke var fast på laget, ser vi ham både som keeper og midtbanespiller i flere lagoppstillinger. Om ikke annet blir dokumentert, våger vi også den påstanden at Peter Oscar Serck var den første norske statsborger som spilte for en klubb utenfor Norges grenser.

Den andre norske spilleren i Russland er Kåre Johann Mathiassen. Han var født i 1894 og arbeidet som telefonoperatør på telefonsentralen i Petrograd (navnet på St. Petersburg fra sommeren 1914). I 1915-sesongen spilte han for klubben Russko-Aziatsky Bank. Flere opplysninger har vi ikke om denne andre nordmannen i russisk fotball.

Om Peter Oscar Serck vet vi imidlertid mye mer. Han var en svært spesiell person, og det er ikke først og fremst som fotballspiller han er kjent. Hans navn forbindes den dag i dag med engelsk og amerikansk bil- og flyindustri, spesielt innen kjølesystemer og radiatorer. Både farfaren og morfaren hans var født i Norge. Peter Serck var født i Bergen i 1820 og reiste allerede som 16-åring til St. Petersburg. Han startet i det små som kontorist, men ble etter hvert en stor forretningsmann i St. Petersburg, blant annet innen handel med Norge, Holland og Tyskland. Morfaren Hans Smith var født i Froland i 1810. I 1849 bosatte han seg i Kronstadt. Her drev han skipshandel og var blant annet konsul. Dette var altså to utvandrede nordmenn som etablerte seg i toppskiktet i det tsarrussiske samfunnet. Foreldrene til Peter Oscar beholdt sitt norske statsborgerskap, selv om de begge var født i Russland. Og det samme gjorde altså han.

Han ble utdannet ingeniør, og etter hvert bygde han opp en stor forretningsvirksomhet rundt radiatorer og kjølesystemer. Han hadde fabrikker i St. Petersburg, han leverte kjøretøyer til den russiske regjeringen under første verdenskrig, tjente store penger og levde et utsvevende sosietetsliv inntil revolusjonen. Og han var aktiv idrettsmann. Fotball var en ting, men han drev også med seiling, svømming og motorsport.

Tidlig under første verdenskrig hadde han startet opp en radiatorfabrikk i Coventry, senere flyttet han til Birmingham, og herfra ledet han fram til sin død 2. januar 1924 sin virksomhet, en virksomhet som spredte seg til mange land i den vestlige verden. I resepsjonen til fabrikken, en av flere som brer hans navn, Serck Aviation i fotballbyen Birmingham står det en bronsebyste av Peter Oscar Serck med teksten: ”Excellence in Heat Management Solutions”. Det er det han først og fremst blir husket for i den store verden. Vi husker ham også som den første norske statsborger som spilte fotball for et lag utenfor Norge.

mandag 21. mai 2007

Robert Capa og fotball


Fotokunst har fått et oppsving de siste årene. I disse dager kan du f.eks. se Marcel Leliënhofs bilder av kjendiser som ønsker å sette søkelyset på kvinner i krig. De oppkonstruerte bildene til Mia Gundersens ektemann skal gjøre oss oppmerksom på kvinners lidelser i krig. Men, kommer virkeligheten nærmere ved å fremstille kjendiskvinner på denne måten? Speiler fotografiene virkeligheten?

I fjor kunne vi se to separate fotoutstillinger i Oslo med to helt forskjellige temaer, men med klare koblinger. Den ene utstillingen var Robert Capa: Images of War og den andre Weltsprache Fussball. Capas bilder omfattet den spanske borgerkrigen, andre verdenskrig i London og Paris og landgangen på Omaha Beach i Normandie på D-dagen. Og selv om Capa-utstillingen hadde tittelen Images of War, ble det også vist fram fredelige bilder fra Sovjetunionen, Kina og Israel. Fotballbildene var en samling av ”overskuddsbilder” fra Magnum-fotografer som har fanget opp fotballer, fotballspillere og fotballkamper i alle verdensdeler, og i krig og fred. Denne utstillingen var et PR-framstøt i forkant av fotball-VM i Tyskland.

Den ungarskfødte Robert Capa (født Ernest Andrei Friedmann) var en av fire grunnleggere av billedbyrået Magnum. Sammen med David Seymour, Henri Cartier-Bresson og George Rodger etablerte han byrået i 1947 (i takrestauranten på Museum of Modern Art i New York). Det pussige var at både Seymour og Cartier-Bresson var representert på utstillingen Weltsprache Fussball. Capa var ikke representert, selv om han også har tatt bilder av menn(esker) som leker med ball. Det finnes blant annet bilder fra en fotballkamp i Sovjetunionen som han tok sammen med John Steinbeck i 1947. Capa kan også vise til en mengde sportsbilder fra blant annet Tour de France, veddeløpsbanen og bokseringen.

Temaet fotball (eller sport) var ikke representert i Images of War. Hva om Capa-utstillingen hadde spedd på med noen bilder av mennesker i sportslig aktivitet? Både Images of War og Weltsprache Fussball henga seg til stereotyper. Capa-bildene viste krigens lidelser (med noen få unntak), og fotballbildene viste stort sett fotballens positive egenskaper (latter, glede og frustrasjon(!)). En forklaring på det første kan selvfølgelig være at Capa var mest interessert i krigens personlige offer og lidelser, og en forklaring på det andre kan være at fotballutstillingen var knyttet til fotball-VM. Allikevel gir flere av fotballbildene et sterkere inntrykk av det absurde og håpløse ved krig enn mange av Capa-bildene. Samtidig illustrerer fotballbildene at det faktisk er håp samme hvor håpløst det er. På en og samme tid nøytraliserer og forsterker mange av fotballbildene krigens lidelser. Bilder av fotballspillende barn og ungdom i Faizabad i Afghanistan i 2001, ved og på Berlinmuren i 1963, i krigsruinene i Mostar i Bosnia i 1994 og i en flyktningleir for rwandiske flyktninger i Benaco i Tanzania i 1995 gjør sterkt inntrykk. Flere av bildene i utstillingen Weltsprache Fussball kunne også hatt tittelen Images of War.

Viser bildene virkeligheten? Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Til en viss grad dokumenterer bildene i begge utstillingene forskjellige begivenheter og situasjoner. På den måten har de både en nyhetsverdi og dokumentasjonsverdi. Det merker vi best når vi tenker over de hendelser vi ikke har bilder av. Hvilke krigshistoriske dokumenter hadde det ikke vært om vi hadde hatt bilder fra fotballkampen mellom tyske og britiske tropper på vestfronten første juledag i 1914?

Men bildene kan også ses som isolerte kunstverk. På samme måte som George Orwells Homage to Catalonia, Ernest Hemingways For Whom the Bell Tolls og Jan Jakob Tønseths Hilmar Iversens ensomhet kan gi oss skremmende god innsikt i opplevelsene til dem som er med på borgerkrigens lidelser, kan snapshotet av den fallende spanske soldaten som mister rifla si og av Maradona i Messias-positur gi oss helt andre assosiasjoner enn det som faktisk skjer på bildet. Krig blir vakkert, og fotball blir alvor. Det er slike abstraksjoner som har fått forfatteren Milan Kundera til å beskrive krigens skjønnhet og Liverpool-legenden Bill Shankly til å si at fotball er viktigere enn en kamp på liv og død. Dette har også ført til anklager mot Robert Capa om at han iscenesatte bildet av den fallende spanske soldaten fordi virkeligheten ikke var virkelig nok. Uansett har bildet blitt symbolet på den spanske borgerkrigens brutale skjønnhet. Begge utstillingene viste på en fin måte at virkelighet kan bli til fiksjon og at fiksjon kan bli til virkelighet. Klikk, Klikk.

søndag 20. mai 2007

Dreyfus-saken og Tour De France


Etter at Thor Hushovd er blitt en av publikumsfavorittene i Tour De France har sykkelinteressen tatt av i Norge. Flere og flere nordmenn drar til Frankrike for å følge rittet på nært hold, andre sitter timesvis foran tv-skjermen for å se om Hushovd har sykkellengdene på sin side. Det mange ikke veit når de ser sykkelrittet er at hele ideen om Tour De France ble unnfanget under Dreyfus-saken i Frankrike, på slutten av 1800-tallet.

Da Emile Zola i 1898 skrev det åpne brevet J’Accusse til den franske presidenten i protest mot behandlingen av den fransk-jødiske kapteinen Alfred Dreyfus, hadde Dreyfus-saken pågått i fire år. Dreyfus ble arrestert i 1894, anklaget for å ha overlevert hemmelige dokumenter til den tyske ambassaden i Paris. Dreyfus ble feilaktig dømt for spionasje i 1894 og i 1899. I 1906 ble han derimot frikjent, ble benådet og han fikk oppreisning. Det franske forsvaret derimot erkjente ikke hans uskyld før i 1995.

Dreyfus-affæren skapte store bølger og motsetninger i Frankrike, også i sykkelmiljøet. Comte Dion var en av Frankrikes største industriherrer på denne tiden, og eide blant annet en sykkelfabrikk. Dion markedsførte sine produkter i sportsbladet Le Vélo som var eid av Pierre Giffard. Den 3. juni 1899 deltok Dion i en demonstrasjon som støttet arrestasjonen av Dreyfus. Demonstrasjonen var tydelig anti-jødisk. Dions engasjement førte til at Dion både kom i klammeri med politiet som arresterte ham, og til brudd med Giffard som hadde skrevet flere støtteerklæringer til Dreyfus i Le Vélo. På dette tidspunktet var opplaget på Le Vélo ca. 80000 og bladet hadde ingen rivaler. Fiendskapet som oppsto førte til at Dion sluttet å annonsere i Le Vélo og til at han sammen med kjente industriherrer som Adolphe Clèment og Edouard Michelin stablet på beina et nytt sykkelblad, L’Auto Vélo. I 1902 byttet de navn til L’Auto fordi navnelikheten med Giffards blad var for stor.

Da dette skjedde var Le Vélo en sentral aktør i de klassiske rittene Bourdeux-Paris, Paris-Brest-Paris og Paris-Roubaix. Løpene ga god reklame til sykkelprodusententene som annonserte i Le Vélo (sykkelen som vant Paris-Brest-Paris i 1891 veide 21 kg og hadde én bremse!). For å ta opp kampen med Le Vélo og for å få markedsført sine sykler lanserte Giffard den vanvittige ideen om et sykkelritt Frankrike rundt, og i januar 1903 presenterte L’Auto Tour de France. Rittet var da delt opp i seks etapper og var 2428 km langt. Første etappe fant sted 1. juli 1903 og ble vunnet av den franske sykkelryttern Maurice Garin - med klengenavnet ”Den lille piperensern”. Garin var også den første sammenlagtvinneren av Touren. Rittet var en stor suksess og det nye bladet fikk en flying start. Syv – 7! – minutter etter at løperne var kommet i mål gikk 130000 kopier av L’Auto i trykken.

I over 100 år har sykkelrittet gledet og ergret mange. Selv om det ligger mye politikk i å få arrangere en etappe i rittet og at det har gått mye politikk i å ta dopingsyndere er det ingenting som kan måle seg med det politiske spillet som førte til at rittet ble etablert!

lørdag 19. mai 2007

Beckett, Godot og Tour De France


Årets Tour De France nærmer seg. I den forbindelse har jeg en godbit som kobler sammen Samuel Beckett og sykkelkonkurranser i Frankrike, og som virkelig viser at Beckett hadde humor.

Teaterstykket “Vente på Godot” har hatt stor suksess verden over. Hvem var Godot? Jeg tror han var en sykkelrytter! Beckett selv kokketerte med ulike historier om hvem Godot er (var). En av de minst kjente historiene om Godot er at han var en sykkelrytter! Historien er interessant fordi det gir et bilde på det sentrale temaet i ”Vente på Godot” (venting) og kanskje den kan få sykkelinteresserte til å gå på teater.

Den kanadiskfødte litteraturviteren Hugh Kenner (1923–2003) skriver i essayet ”The Cartesian Centaur” fra 1960-årene at Beckett skal ha fortalt at da stykket ble skrevet, figurerte den franske sykkelveteranen Christian Godeau (uttales som Godot) på resultatlistene i diverse sykkelritt. Godeau var en ”stayer” med relativt gode resultater i endagsritt, klassikeren Bordeaux–Paris (600 km) og nasjonale mesterskap. Han deltok imidlertid aldri i Tour de France.

Er sammenhengen mellom sykkelrytteren og navnet i tittelen på stykket tilfeldig? Neppe. ”Vente på Godot” handler ikke om et sykkelritt. Men venting på noe eller noen er et viktig motiv i Becketts diktning. Det er det også for dem som venter i timevis på ett sted under en etappe i Tour de France, for i løpet av ett fattig sekund å se sin mann passere – om han i det hele tatt kommer til passering. Beckett var allsidig sportsinteressert (cricket, boksing, fotball og sykkel) og sykkelmotivet forekommer i flere av hans tekster (Mercier and Camier, More Pricks than Kicks, Molloy, Watt og The Third Policeman). Den siste norske gjendiktiningen er det Jan Erik Vold som er skyld i. Synd for ham at stykket ikke kan knyttes til Bislett og skøyter!(En omgjort Klassekampen-artikkel fra 15. juli 2005)