Tips til journalister i Beijing I: hvis kinesiske myndigheter stenger internettsider du ønsker å se, gjør følgende: send en skjermdump av Googles treffliste med siden du ønsker til en kollega i Norge. Fortell hvilken side du vil se. Så åpner kollegaen siden for deg og sender teksten til deg som et vedlegg i en e-post. Da får du lest innholdet på nettsiden. Tungvint, men effektivt!
Kinesisk nettsensur. Så enkelt er det ikke for kinesere som ikke har kontakter utenfor Kina. Det er her problemet virkelig ligger når vi vurderer nettsensuren i Kina. På dette området skinner dobbeltmoralen til både IOC og vestlige journalister igjennom.
Dobbeltmoral I: IOC har fått mye kritikk for at de ikke har fulgt opp sine lovnader om at OL vil føre til bedre menneskerettigheter i Kina. Denne kritikken er riktig og gal på samme tid.
På den ene siden står det ingenting i de juridisk bindende avtalene mellom IOC og den kinesiske OL-komiteen om menneskerettigheter for den jevne kineser. Dokumentene dreier seg mest om hvordan OL skal organiseres og en del om miljøproblemene i Beijing. Det eneste som står om menneskerettigheter dreier seg om presse-, tale- og trykkefrihet for journalister som kommer utenfra. Når IOC-representanter snakker om at de har bidratt til å forbedre menneskerettigheter i Kina er det ofte denne avtalen de referer til. Og på dette området har det skjedd endringer. Mellom 1. januar 2007 og 17. oktober 2008 har utenlandske journalister hatt bedre kår enn tidligere. De har blant annet kunnet reise rundt i Kina mer eller mindre fritt og fått muligheten til å snakke med stort sett hvem de vil. Selvfølgelig med visse unntak. Samtidig tror jeg IOC har ønsketenkt høyt og håpet på at OL i seg selv skal bidra til forbedringer i Kina. De siste Amnesty-rapportene viser imidlertid at det ikke har vært tilfelle. Mye av kritikken mot IOC har nettopp tatt tak i IOCs ønsketenkning og tolket ønsketenkningen som lovnader.
På den andre siden viser det klare skillet mellom rettighetene til utenlandske og kinesiske journalister at IOC bruker en selektiv definisjon av presse-, tale- og trykkefrihet: den gjelder kun utenlandske journalister. Dette er IOCs dobbeltmoral. Det er ikke fullstendig presse-, tale, og trykkefrihet under OL hvis ikke alle som er i Kina omfattes av disse rettighetene. På den måten kan ikke IOC skilte med dette som en fullstendig seier på dette området. I beste fall er dette en delseier.
Dobbeltmoral II: Siden arbeidsforholdene har blitt bedre for utenlandske journalister i forkant av OL har vi hørt få klagerop fra journalister i denne kategorien om dårlige arbeidsforhold. Vi har også fått sett og lest flere saker om og med kinesere enn før. Mange av reportasjene har gitt oss et innblikk i kinesernes nasjonalisme, deres stolthet av Beijing-OL og en gang i blant deres vrede over dårlige sosiale forhold. Men med en gang de samme journalistene eller deres kolleger ikke kommer inn på sine favorittnettsider når de ankommer Beijing blir det store oppslag og rop om kinesisk sensur. Kinesiske myndigheter får passet påskrevet og får beskjed om at dette viser myndighetenes sanne ansikt. Samtidig blir IOC beskyldt for å kompromisse med kinesiske myndigheter.
Det er vanskelig å få oversikt over hva som har skjedd om nettsensur i Kina den siste uken om nettsensur. Ennå er det uklart om IOC hadde gjort avtaler med kinesiske myndigheter eller ikke, og om kinesiske myndigheter var ute etter å ramme utenlandske journalister eller om dette var en sideeffekt av generell nettsensur. Uansett viser saken utenlandske journalisters dobbeltmoral: de store skrikene kommer når de selv er rammet. I denne sammenheng er det fristende å ty til Arnulf Øverland.
Fra dobbel dobbeltmoral til enkel moral? Dobbeltmoral fører sjelden til noe godt. Den kan gi kortsiktige seire, men kan skade den gode sak på lang sikt. Det kan hende at IOCs fokus på utenlandske journalister i dette OL og utenlandske journalisters fokus på god mediedekning for egne mediehus har dempet kritikken mot IOC og fra journalistene. Men denne situasjonen bør også starte en debatt om hvilke menneskerettigheter IOC skal fremme ved tildeling av framtidige OL og om vestlige journalister i større grad skal konsentrere seg om rettighetene til dem som virkelig møter sensur. Skjer det en endring på disse områdene kan framtidig kritikk rettes mot dem som virkelig skader menneskerettighetene og de som er skadelidende av overgrep.
Tips til journalister i Beijing II: Det vil garantert være brudd på menneskerettighetene i Kina etter OL. Tenk på det når avspaseringsskjemaene skal fylles ut etter et slitsomt OL.
Tips til IOC: Ta en titt på OLs tildelingskriterier på OL-konferansen i København neste år!
Kinesisk nettsensur. Så enkelt er det ikke for kinesere som ikke har kontakter utenfor Kina. Det er her problemet virkelig ligger når vi vurderer nettsensuren i Kina. På dette området skinner dobbeltmoralen til både IOC og vestlige journalister igjennom.
Dobbeltmoral I: IOC har fått mye kritikk for at de ikke har fulgt opp sine lovnader om at OL vil føre til bedre menneskerettigheter i Kina. Denne kritikken er riktig og gal på samme tid.
På den ene siden står det ingenting i de juridisk bindende avtalene mellom IOC og den kinesiske OL-komiteen om menneskerettigheter for den jevne kineser. Dokumentene dreier seg mest om hvordan OL skal organiseres og en del om miljøproblemene i Beijing. Det eneste som står om menneskerettigheter dreier seg om presse-, tale- og trykkefrihet for journalister som kommer utenfra. Når IOC-representanter snakker om at de har bidratt til å forbedre menneskerettigheter i Kina er det ofte denne avtalen de referer til. Og på dette området har det skjedd endringer. Mellom 1. januar 2007 og 17. oktober 2008 har utenlandske journalister hatt bedre kår enn tidligere. De har blant annet kunnet reise rundt i Kina mer eller mindre fritt og fått muligheten til å snakke med stort sett hvem de vil. Selvfølgelig med visse unntak. Samtidig tror jeg IOC har ønsketenkt høyt og håpet på at OL i seg selv skal bidra til forbedringer i Kina. De siste Amnesty-rapportene viser imidlertid at det ikke har vært tilfelle. Mye av kritikken mot IOC har nettopp tatt tak i IOCs ønsketenkning og tolket ønsketenkningen som lovnader.
På den andre siden viser det klare skillet mellom rettighetene til utenlandske og kinesiske journalister at IOC bruker en selektiv definisjon av presse-, tale- og trykkefrihet: den gjelder kun utenlandske journalister. Dette er IOCs dobbeltmoral. Det er ikke fullstendig presse-, tale, og trykkefrihet under OL hvis ikke alle som er i Kina omfattes av disse rettighetene. På den måten kan ikke IOC skilte med dette som en fullstendig seier på dette området. I beste fall er dette en delseier.
Dobbeltmoral II: Siden arbeidsforholdene har blitt bedre for utenlandske journalister i forkant av OL har vi hørt få klagerop fra journalister i denne kategorien om dårlige arbeidsforhold. Vi har også fått sett og lest flere saker om og med kinesere enn før. Mange av reportasjene har gitt oss et innblikk i kinesernes nasjonalisme, deres stolthet av Beijing-OL og en gang i blant deres vrede over dårlige sosiale forhold. Men med en gang de samme journalistene eller deres kolleger ikke kommer inn på sine favorittnettsider når de ankommer Beijing blir det store oppslag og rop om kinesisk sensur. Kinesiske myndigheter får passet påskrevet og får beskjed om at dette viser myndighetenes sanne ansikt. Samtidig blir IOC beskyldt for å kompromisse med kinesiske myndigheter.
Det er vanskelig å få oversikt over hva som har skjedd om nettsensur i Kina den siste uken om nettsensur. Ennå er det uklart om IOC hadde gjort avtaler med kinesiske myndigheter eller ikke, og om kinesiske myndigheter var ute etter å ramme utenlandske journalister eller om dette var en sideeffekt av generell nettsensur. Uansett viser saken utenlandske journalisters dobbeltmoral: de store skrikene kommer når de selv er rammet. I denne sammenheng er det fristende å ty til Arnulf Øverland.
Fra dobbel dobbeltmoral til enkel moral? Dobbeltmoral fører sjelden til noe godt. Den kan gi kortsiktige seire, men kan skade den gode sak på lang sikt. Det kan hende at IOCs fokus på utenlandske journalister i dette OL og utenlandske journalisters fokus på god mediedekning for egne mediehus har dempet kritikken mot IOC og fra journalistene. Men denne situasjonen bør også starte en debatt om hvilke menneskerettigheter IOC skal fremme ved tildeling av framtidige OL og om vestlige journalister i større grad skal konsentrere seg om rettighetene til dem som virkelig møter sensur. Skjer det en endring på disse områdene kan framtidig kritikk rettes mot dem som virkelig skader menneskerettighetene og de som er skadelidende av overgrep.
Tips til journalister i Beijing II: Det vil garantert være brudd på menneskerettighetene i Kina etter OL. Tenk på det når avspaseringsskjemaene skal fylles ut etter et slitsomt OL.
Tips til IOC: Ta en titt på OLs tildelingskriterier på OL-konferansen i København neste år!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar