mandag 19. oktober 2009

Olympisk tostatsløsning - Obamas redningsplanke?


Overraskende fredspris. Årets Nobels fredspris var overraskende og den har skapt mye humor på bekostning av Barack Obama og Thorbjørn Jagland. Vitsene om Obama dreier seg om mangelen på resultater i amerikansk fredsarbeid, mens vitsene om Nobelkomiteens formann dreier seg om hans dårlige dømmekraft, og hans ønsker om å smykke seg med et møte med den amerikanske presidenten. Hva om vinneren var IOC?

IOC nominert? Dette kan kanskje virke som et søkt tankeeksperiment, men er ikke helt useriøst. Selv om flere komitémedlemmer i år har hintet om at de egentlig var i mot Obamas kandidatur er nominasjonene, komitédiskusjonene og innstillingene hemmelig i 50 år. Derfor er det vanskelig å vite om IOC har vært nominert de siste femti årene og om de har blitt seriøst vurdert. Men vi vet at de har vært nominert for mer enn femti år siden og flere som har mulighet til å nominere har sagt at de har fremmet IOCs kandidatur i de senere år. Og: det er en forutsetning at du blir nominert til fredspris for å vinne den…

IOC som fredsdue. IOC har på forskjellige måter solgt seg selv som fredsdue. Hele den olympiske idé er basert på et fredsbudskap, IOC fremhever seg som en apolitisk organisasjon med mulighet for å forene nasjoner i konflikt og organisasjonen har fremmet fredsprosesser på flere måter. Med Beijing-OL som bakteppe vil vel mange nekte for at dette er sant, men IOC har faktisk noen positive historier å vise til. De mest kjente initiativene er den olympiske våpenhvilen og forsoningsprosessen mellom Sør- og Nord-Korea. Den olympiske våpenhvilen har vært fremmet i FN siden Lillehammer-OL og forsoningsprosessen mellom de to koreanske statene startet allerede på 1950-tallet. Våpenhvilen har til nå kun hatt papirverdi – under Beijing-OL brøt for eksempel Russland og Georgia våpenhvilen på åpningsdagen da de gikk til krig mot hverandre.

IOCs Korea-eksperiment. Korea-eksperimentet er usikkert, men har potensialet til å bli et idrettslig fredsinitiativ utenom det vanlige. I etterkant av Koreakrigen fikk IOC problemer med å håndtere ett land med to olympiske komiteer. I følge det olympiske charter er ikke det tillatt. I forkant av Tokyo-OL i 1964 søkte de å løse denne floken ved å få dem til å stille med ett lag. Det gikk ikke. IOC gjentok forsøket i forkant av Seoul-OL i 1988 fordi de ikke ønsket at Nord-Korea skulle starte en ny boikottaksjon på linje med det man så i 1976, 1980 og 1984, fordi nordkoreanerne ikke fikk dele mesterskapet med sin fiende i sør. Dette strandet og Nord-Korea boikottet lekene i 1988.

Nedtur i Beijing. Korea-prosessen har hatt både oppturer og nedturer. En av nedturene fikk vi under OL i Beijing. Siden OL i Sydney i 2000 har Sør- og Nord-Korea marsjert sammen under åpningsseremonien i OL. Det var derfor knyttet stor spenning til åpningsseremonien i Beijing. Ville de gå sammen og ville de konkurrere på samme lag? De gjorde ingen av delene og mange trodde at det koreanske OL-sporet var ødelagt. Dette var også et tap for kinesisk idrettsdiplomati.

Pyeongchang løsningen? Men det er ennå lys i løypa. I denne måneden søkte den sørkoreanske byen Pyeongchang – for tredje gang – om å få vinter-OL. Håpet er at man nå skal få OL i 2018. Sørkoreanerne har ennå ikke avdekket sine visjoner for sitt tredje forsøk, men skuler vi tilbake på de to andre gangene de har søkt er det stor sannsynlighet for at de også denne gang vil fremheve samarbeid og forsoning med Nord-Korea. Forrige gang gikk Nord-Korea aktivt ut og støttet den sørkoreanske kandidaten og det ble mobilisert til idrettsutveksling mellom de to landene.

Tostatsløsning. Hva vil skje om Pyeongchang lufter muligheten om at Nord-Korea skal få holde noen av øvelsene? I følge det olympiske charter er det ikke lov å dele lekene mellom to byer. Dette var blant annet ryggmarksrefleksen til flere IOC-medlemmer da Hiroshima og Nagasaki lanserte muligheten for å arrangere OL sammen i 2020 etter at Tokyo tapte for Rio i 2016. På den annen side ble Beijing-OL arrangert i to olympiske nasjoner – Kina og Hong Kong.

Idrett som politisk branding. Det er en økende trend at store mesterskap legitimeres ved å henvise til utviklingsmål og forsoning. Fotball-VM i Sør-Afrika ble solgt inn som et forsonings- og utviklingsprosjekt og OL i Rio skal løfte Latin-Amerika opp. Vi vil sikkert se flere nye ”politiske brandingmesterskap” i framtiden og Pyeongchang kan være ett av dem.

Obama ler sist? Årets Nobels fredspris skal ha vært sterkt preget av Thorbjørn Jaglands ønsker og visjoner. Siden han idrettspolitisk er en ustabil person tror jeg ikke han hadde IOC langt opp på sin kandidatliste og det ble derfor heller ikke brukt mye tid på deres eventuelle kandidatur. Men siden Jagland sannsynligvis er ute av Nobelkomiteen i 2018 og flere idrettsarrangementer i framtiden vil knyttes opp mot politiske solskinnsprosjekter kan det hende den norske Nobelkomiteen må ta organisasjoner som IOC på større alvor. Hva om Obama støtter Pyeongchang og oppfordrer IOC til å lempe på charteret sitt og tillate at de to landene deler OL? Skjer det kan Obama glemme at Chicago tapte kampen om OL i 2016 og smykke seg med at han bidro til fred på den koreanske halvøy og Jagland kan rehabiliteres som komiteformann!

2 kommentarer:

PC sa...

President Barack H Obama fortjener ikke, Alfred Nobels fredspris!!! Sjekk,Fall Of The Republic - The Presidency Of Barack H Obama - The Full Movie HQ
http://www.youtube.com/watch?v=F8LPNRI_6T8

Anonym sa...

blogg er homo. du er homo din fitte