tirsdag 22. februar 2011

Uklar dommeravgjørelse om fotballsendinger i EU

Feilslutning. Forrige uke var det en del skriverier i norske aviser om en rettsavgjørelse i EU-domstolen, der det blir slått fast at Storbritannia kan sende EM- og VM-fotball på åpne, betalingsfrie kanaler. Saken ble brakt inn for EU-domstolen av FIFA og UEFA som protesterte på at britiske myndigheter har listet opp disse mesterskapene som så viktige for nasjonen at de bør vises gratis. Den samme domstolen avviste også klager på at Belgia viste VM-kampene gratis i fjor sommer. Reaksjonene i Norge var entydige: dette betyr at vi i framtiden kan se gratis VM- og EM- fotball i Norge. Men så enkelt er det ikke!

Ankemulighet. For det første kom denne avgjørelsen i det som på god norsk kalles European General Court (EGC), og ikke i European Court of Justice (ECJ). EGC er første rettsinnstans og avgjørelsen her kan ankes videre til EGC. FIFA og UEFA har to måneder på seg til å anke saken til EGC. Det vil de garantert gjøre.

Listefyll. For det andre er det bare 8 av 27 land i EU som har satt opp en oversikt over det som kalles ”listed events”, idrettsbegivenheter som bør sende gratis på tv på grunn av nasjonale hensyn. I mange land er man i dag uenig i denne måten å liste idrettsbegivenheter på og i flere tilfeller har man ikke blitt enige om hvordan man skal prioritere begivenheter. Hvis Norge skal få gratis fotball må man først bli enig om at fotball er viktigere enn andre begivenheter, som for eksempel ski-VM og så må man argumentere for hvorfor dette er viktig for nasjonen.

Konflikt. For det tredje er denne avgjørelsen i direkte konflikt med Murphy-saken som føres i EU-domstolen i disse dager. Senere i år kan det komme en avgjørelse som sier at det ikke er lov å ta nasjonale hensyn når man skal selge tv-rettigheter til idrettsarrangementer. Hvis dette skjer må EU-domstolen sette disse to sakene opp mot hverandre for å avgjøre om det er det frie markedet eller nasjonale interesser som skal bestemme hva du får se på tv. Flere eksperter på EU-lov sier at det frie markedet mest sannsynlig vil seire.

Uenig med seg selv. For det fjerde er FIFA og UEFA i konflikt med seg selv. På den ene siden vil de behandle hver enkelt nasjon som forskjellige markeder når de selger sine tv-rettigheter, samtidig er de mot at nasjonale myndigheter skal ha nasjonal selvråderett over spesielle idrettsbegivenheter. UEFA og FIFA må med andre ord bestemme seg for hvilket prinsipp de ønsker å følge i sin egen mediepolitikk.

Absurd. For det femte kan vi havne opp i absurde situasjoner. Hva om norske myndigheter setter opp Premier League som viktig for nasjonen Norge. Da bør TV2 finne andre nisjer…

Mens vi venter på noe godt. Mens vi venter på den endelige dommen i denne saken kan vi glede oss over at vi bare trenger å betale lisenspenger for å se ski-VM på tv!

fredag 18. februar 2011

Brå-syk

Der Brå brakk staven. I mange år har jeg håpet at folk skulle spørre meg om hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven. Om du lurer: jeg var der hvor han brakk den! Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke så stavbrekket. Jeg var bare elleve år og det var for mange høye voksne foran meg. Men jeg hørte Bjørge Lillelien på lommeradioen jeg hadde fått av grandonkelen min, som hadde vært i Japan, og jeg kunne levende forestille meg hva som skjedde.

"Idioten" Mikkelsplass. Det er likevel ikke stavbrekket jeg husker best. Fallet til Pål Gunnar Mikkelsplass på tredjeetappen og kronprinsesse Sonjas grimaser på tv gjorde vel så stort inntrykk. Mikkelsplass var en ”idiot” som kunne ødelagt alt for Norge og Sonja viste at kongelige også har følelser.

Tre generasjoner. Jeg gleder meg ekstra mye til årets VM i Oslo. Sammen med Fatter’n – som så stavbrekket og som fortsatt liker å fortelle det – og min sønn på ni år drar jeg til VM-løypene igjen i håp om å få oppleve ny VM-dramatikk. Vi skal se herrestafetten! Slekt skal følge slekt også i langrennsporet.

Utenom vinterferien. Som forelder har jeg et dilemma. Skal jeg be sønnen min fri fra skolen eller skal jeg bare ta ham ut av skolen. Da jeg var med Fatter’n i 1982 var det vinterferie i Oslo og Akershus (jeg er fra Langhus i Ski). Om det var på grunn av ski-VM husker jeg ikke, men det gjorde det enkelt for min far som var lærer å ta meg med på herrestafetten – som da gikk på en torsdag. Når vi skal på årets herrestafett må jeg ta min sønn ut av skolen fordi det ikke er fri den dagen. Selvfølgelig kommer jeg til å søke skolen om fritak, men hva om de sier nei!? De har jo allerede hatt mange dager med VM-oppladning, blant annet med et eget mini-VM i skoletiden.

Størst fravær? Sammenfall mellom vinterferie og ski-VM varierer i Norge. I Oslo og Trondheim har skoleungdom bare fri de første dagene av VM, i Stavanger har de ikke en eneste fridag under VM, mens i Bergen og Kristiansand har de fri hele den siste uken av VM. Jeg tipper at skolefraværet – i rangert rekkefølge – vil være størst i Rogaland, Oslo, Sør-Trøndelag, Hordaland og Vest-Agder. I verste fall kommer jeg til å bidra med økt skolefravær i Oslo (det er her jeg bor i dag). Tre generasjoner av min familie skal på herrestafetten. Basta!

Ettbeinsskøyting. Ved siden av stavbrekket til Brå er et av mine beste stafettminner Ove Aunlis sisteetappe i VM i Seefeld i 1985. Aunlis ettbeinsskøyting forbi Giuseppe Ploner på sisteetappen og inn til gull var helt fantastisk! Jeg så innspurten på tv fordi jeg og en kamerat hadde fått fritak fra gymtimen(!) på grunn av en fotballskade, mens vi i realiteten var VM-syke. Da vi kom løpende ned skolebakken og inn i klasserommet for å fortelle om gullet ble vi avslørt.

Brå-syk? I år håper jeg at jeg kan ta med meg sønnen min til VM med god samvittighet og at vi slipper å late som han blir brå-syk. Jeg vil også at han skal få med seg mest mulig av dramatikken. Kanskje må han sitte på skulderen min for å få med seg nye stavbrekk. Det er ingenting som er så kult som å løpe tilbake til skolen for å fortelle kamerater om hva han har sett på ordentlig og ikke bare hørt på radio!

mandag 7. februar 2011

Norge som idrettsnasjon - topp eller bunn?

Havas rangerer. For sjette gang rangerer Havas Sports & Entertainment idrettsnasjoner. 2010-tallene er nå klare. Det er interessant lesning for idrettsnasjonen Norge. Havas er et av verdens største kommunikasjonsbyråer og har blant annet spesialisert seg på OL-søknader. Mange idrettsnasjoner bør også lese disse rangeringene for å se hvor de ligger an i forhold til konkurrentene.

Jonglering med statistikk. Det er mange måter å lese og lage statistikk på. Tidligere har jeg skrevet om Financial Times-journalisten Simon Kuper som har kåret Norge til verdens beste idrettsnasjon, uansett idrett. Kuper har utarbeidet en egen måte å regne ut dette på (sammen med økonomen Stefan Szymanski). Det spesielle med hans konklusjon er at han trekker inn mange forskjellig slags idretter som Norge ikke er særlig gode på (for eksempel tennis og cricket). Allikevel kommer han fram til at Norge er best. Australieren Simon Forsyth har utviklet en annen og mer vitenskaplig metode for å regne ut nasjonsrangeringen i OL på (den egentlige årsaken var at han hatet å høre at USA alltid var vinneren!). Forsyth bruker fire mål: antall gull per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall medaljer per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall gull per innbygger og antall medaljer per innbygger. Havas' rangering er i realiteten en kombinasjon av måten Kuper pg Forsyth regner på. Havas baserer sin statistikk på 53 idretter, 153 disipliner og 5051 medaljer fordelt på 1624 konkurranser – altså ikke bare OL – men konsentrerer seg kun om medaljer.

Havas’ harde fakta er som følger:

• USA, Kina og Russland har tapetsert pallen i antall medaljer siden 2006, i nevnte rekkefølge. Samtidig taper de tre stormaktene terreng til de som ligger under dem på denne tabellen.


• Canada har størst forbedring sammenlignet med 2009. det er takket være innsatsen i vinter-OL på hjemmebane. Samtidig gjør Storbritannia et byks oppover, noe som forklares med at de er godt i gang med forberedelsene til London-OL i 2012.


• Norge klatrer to plasser fra 16. til 14. plass. Sveits ligger på plassen foran med totalt ni medaljer færre enn Norge, men er over Norge fordi de har ett gull mer.


• Frankrike er best i flest disipliner (80), mens Norge er på 13. plass med 29 disipliner. Kina er på en 9. plass med utmerkelser i 42 disipliner.


• Norge er detronisert fra førsteplassen på oversikten over antall medaljer per innbygger. I 2010 var Aruba beste nasjon etter denne regnemetoden. De har én medalje per hele befolkningen, som er på 104.589. Norge har 1 medalje per 129.897 innbyggere, mens Kina har for eksempel én medalje per 9.709.061 innbyggere.


• Norge er ikke på topp-20-listen når man regner medaljer per krone i bruttonasjonalproduktet. Kina, Zimbabwe og Etiopia tar her de tre første plassene.


Norge slår Sverige uansett! For Norge blir lærdommen av dette at vi tar mange medaljer per innbygger i mange idretter, men at hver medalje har en høyere pris enn i mange andre land. Svenskene derimot tar verken mange medaljer eller bruker mye penger på de medaljene de tar. Kanskje det endrer seg etter ski-VM i Holmenkollen?

fredag 4. februar 2011

Slutten på norske OL-rettigheter? (oppdatert 15. juni)

Pan-europeisk mediemarked. Tidligere i år sa kulturminister Anniken Huitfeldt at hun vil sikre OL til NRK eller TV2. Jeg tror ikke hun har vært inne i bildet for at TV2 skulle få OL-rettighetene de fikk 15. juni 2011. Men argumentasjonen hun brukte er likevel interessant. Hun refererte til systemet med "listed events" - en liste med de viktigste sportsbegivenhetene for et land, og som gjør at nasjonale myndigheter kan gripe inn for å sikre at enkelte idrettsarrangementer får bredest mulig dekning (90%) på nasjonale tv-kanaler. Det skal hindre at OL for eksempel kommer på betal-tv med liten rekkevidde. Denne ordningen kan være en sagablott skulle EU-domstolen sener i juni bestemme at det ikke er lov å selge nasjonale pakker av idrettsarrangementer, men at hele Europa må ses på som ett marked. Det rammer ikke TV2 denne gangen, men kan bety at det er siste gang en norsk og (delvis) åpen kanal får rettigheten til feks. OL. Det pan-europeiske mediemarkedet kan bli en realitet.

De største vinner. Det paradoksale med et slikt utfall er at det mest sannsynlig vil favorisere de største og sterkeste tv-kanalene i Europa, kanalene med størt betalingskraft. I dag er det i realiteten to tv-selskaper som har råd til å kjøpe rettighetene til store idrettsarrangementer i Europa: Canal Plus og BSkyB. I et pan-europeisk marked vil det bli meningsløst - i bokstavlig forstand- for enkeltstater å forhandle eller dirigere hva som skal vises gratis på tv av internasjonale idrettsarrangementer. Hver enkelt kunde må forholde seg til tv-selskapet som eier rettighetene.


Idrettsorganisasjonene tar makten? Alternativet er at de internasjonale idrettsorganisasjonene som FIFA, IOC, UEFA osv. starter egne tv-selskaper basert på modellen om færrest mulig ledd mellom produsent og forbruker. Det vil både gi disse organisasjonene all makt over innholdet i sportssendingene, men det vil også gi dem total makt over reklamerettighetene til disse arrangementene. Da må kulturministre i hele Europa kjøpe retten til å se for eksempel OL direkte fra IOC av privat lomme.


Monopolpenger? Skulle dette skje er jeg sikker på at vi vil se nye saker i EU-domstolen. Jo færre tilbydere det er, jo nærmere kommer man et monopolistisk system og det er også EU i mot...

Gratulerer! Inntil da kan vi bare gratulere TV2 med OL-rettighetene og håpe at den vanlige forbruker får gode og billige tv-sendinger når TV2 starter sine sendinger. det kan bli siste gang...

torsdag 3. februar 2011

Tv-rettighetenes Bosman-dom - katastrofe for fotballen?

Sterk kost. Generaladvokaten i EU-domstolen kommer i dag med sterke påstander som, hvis han har rett, vil revolusjonere framtidens medieavtaler i idretten, og som kan svekke inntektsgrunnlaget til fotballklubber i hele Europa.

Kokott taler. I en pressemelding i dag (3. februar 2011) skriver generaladvokat Juliane Kokott at det i følge EUs lover om fri flyt av varer ikke er noen territorielle begrensinger i EU når det gjelder tv-rettigheter. Dette er en uttalelse med direkte tilknytning til den pågående saken mellom engelske Premier League og den engelske pubeieren Karen Murphy. Hvis dette synspunktet holder i rettssalen i juni er dette ikke mindre enn en medierevolusjon! Dette blir medieverdenens Bosman-dom!!!

Greske dekoderkort. Rettsaken det er snakk om dreier seg om følgende: Karen Murphy har importert greske dekoderkort for å spare penger på Premier League-sendinger. Dette sparer hun over 50.000 kroner i året på. Selv om hun må bære over med greske kommentatorer, har mange fulgt Murphys eksempel. Det har fått Premier League til å reagere. Det er to prinsipper som her står mot hverandre: fri flyt av varer og tjenester mellom EU-land og innholdsprodusenters rett til differensiert salg av egne produkter. Premier League mener pubeierne bryter loven om opphavsrett, mens Murphys advokater mener at BSkyB (som har tv-rettighetene) og Premier League (støttet av La Liga, Serie A og Bundesliga) hindrer konkurranse og opptrer som en monopolist.

Mindre penger. Skulle pub-eieren vinne kan det nye mediemarkedet ta flere veier: 1) Europa kan bli ett marked og vi får én markedspris for hele Europa. Det vil føre til inntektstap for fotballen og for klubbene; 2) tv-selskapene fortsetter å selge eksklusive rettigheter til forskjellige land, og aksepterer at det grå markedet vokser. På kort sikt vil det også føre til reduserte inntekter. På lang sikt kan Asia bli viktigere enn Europa. Ser man på Premier League-sendinger i dag, ser det nesten ut som dette allerede er tilfelle. Mye av stadionreklamen er myntet på det asiatiske markedet; 3) de internasjonale og nasjonal forbundene og de sterkeste seriene etablerer sine egne tv-selskaper og splitter markedet opp i flere plattformer - mobiltelefon, internett, tv oa. Det vil ta tid før dette genererer mer penger enn i dag.

Murphys lov. Uansett vil en dom til fordel for Karen Murphy påvirke inntektsgrunnlaget til fotballen (og andre idretter som selger eksklusive rettigheter i forskjellige land) negativt. De fleste eksperter tror at de totale medieinntektene vil gå ned ved en slik dom. Før rettighetshaverne får summet seg vil mange nordmenn kjøpe TV-2-dekoderkort fra for eksempel Spania, dekoderkort som er billigere enn de man får i Norge og som er myntet på norske fastboende på Costa del Sol. Dette vil være fullt lovlig i følge EU-rett og det vil tappe TV2 for penger. På lenger sikt vil dette gi mindre penger til fotballen, og det vil igjen prege forhandlingene om en ny medieavtale ved neste korsvei.

Overgangskræsj? Når vi ser den vannvittige pengegaloppen på overgangsmarkedet, særlig i England, skjønner vi at UEFA og andre er bekymret for klubbenes økonomi. Denne bekymringen kan bli større hvis Murphy vinner i juni!

tirsdag 1. februar 2011

Egyptiske fotballpøbler og politiske omveltninger

Analogi. Det som skjer i Egypt i disse dager får meg til å tenke på det som skjedde i Romania i november og desember 1989. Det blir spennende å se om Hosni Mubarak lider samme skjebne som Nicolai Ceausescu – at han blir kastet som statsleder og drept? Likhetene er der, men det er én viktig forskjell.

Danmark starter revolusjonen! Det er vanskelig å datostemple politiske omveltninger. Smaltenkt som jeg er mener jeg at den rumenske revolusjonen startet 15. november 1989 da Romania slo Danmark 3-1 i VM-kvalifiseringen til Italia-VM, og dermed kvalifiserte seg til VM på bekostning av Danmark. I Romania var politiske opptog ikke tillatt, men dét var feiring av viktige sportsbegivenheter. Feiringen av Romanias overraskende og etterlengtede kvalifisering (20 år siden sist) førte mange ut på gatene og der ble de helt til 22. desember da Ceausescu holdt sin fatale tale etter hjemkomsten fra Iran. Han ble styrtet og drept 25. desember 1989. Selvfølgelig var fotballkampen bare en utløsende faktor, men likevel en viktig begivenhet.

Ultras-modellen. Flere av rapportene fra Egypt sier at egyptiske fotballsupportere eller fotballpøbler står sentralt i opprøret mot Mubarak og hans regime. Det er særlig tilhengerne til Al Ahly som blir fremhevet i denne sammenheng. De er kjent for sitt voldsomme engasjement – i bokstavlig forstand – og har organisert seg etter modell fra de italienske Ultras-gruppene. Selv sier de at de ikke er politisk motivert. Det er en sannhet med modifikasjoner. Historien viser at hele klubbens opprinnelse er politisk motivert og ikke bare supporterne, men også klubben har et politisk engasjement.

Kamp mot kolonivelde. I over 100 år har Al Ahly vært en kanal for politisk protest i Egypt. Klubben ble etablert i 1907 som et ledd i kampen mot det britiske kolonistyret. Oversatt betyr Al Ahly ”det nasjonale” og det nasjonale var i opposisjon til koloniveldet. Al Ahly har helt siden starten vært klubben i Egypt med flest politisk engasjerte supportere. Klubben har også tillatt sine spillere å markere politiske saker på banen. I 2008 tillot for eksempel Al Ahly at stjernspilleren Mohamed Aboutrika (”den smilende snikmorderen”) fikk spille med t-skjorten der det sto ”sympatisér med Gaza”.

Mer Øst-Europa. Det er ikke bare analogien til Ceasescus fall som gjør at man kan sammenligne det som skjedde i Øst-Europa på 1980-tallet med det som skjer i Egypt (og i resten av Midt-Østen) i dag. Fotball spilte og spiller fortsatt en viktig rolle i det politiske Øst-Europa. Her er noen eksempler:

Jugoslavia. I februar 2008 sto serbiske fotballpøbler sentralt da den amerikanske ambassaden i Beograd ble satt i brann. De voldelige opptøyene oppsto etter at Kosovo erklærte sin uavhengighet 17. februar og flere vestlige land anerkjente uavhengigheten. Fotballpøbler har hatt en sentral plass i det politiske landskapet i Serbia både før og etter at det kommunistiske Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991. Før Jugoslavia ble offer for borgerkrig og gikk i oppløsning var det sterk rivalisering mellom Partizan Beograd og Røde Stjerne Beograd. Partizan var hærens lag og Røde Stjerne var politiets lag. De nasjonalistiske kreftene i Serbia støttet Røde Stjerne siden hæren og Partizan ble sett på som representanter for det kommunistiske regimet, og det kommunistiske regimet sto i veien for serbisk storhet og herredømme.

Arkan. På slutten av 1980-tallet allierte Slobodan Milosevic seg med nasjonalistene i og rundt Røde Stjerne både for å sikre seg at de ikke skulle motarbeide ham, men også fordi han ville bruke dem i kampen for et fritt Serbia. Slagordet deres var ”Serbia, ikke Jugoslavia”. En av de mest markante skikkelsene i fotballmiljøet var Arkan (Zeljko Raznatovic). Serberen med det tyrkiske kallenavnet(!) greide å forene forskjellige Røde Stjerne-fraksjoner og fikk dem til å kjempe sammen mot Serbias fiender. Han strømlinjeformet supporterorganisasjonen, disiplinerte medlemmene og ga dem en politisk misjon. Røde Stjerne-supporterne skulle etter hvert gå under navnet Heltene (Delije – også et tyrkisk navn), mens den paramilitære hæren som Arkan bygde opp av de mest innbitte krigerne i dette miljøet gikk under navnet Tigrene. Mellom 1991 og 1995 sto Tigrene for de mest brutale overgrepene i krigen som herjet Jugoslavia. Tigrene har mer enn 2000 liv på samvittigheten.

Obilic. For sin innsats i krigen ble Arkan en folkehelt i Serbia. Men han ble også rik. Og pengene ønsket han å bruke på sin egen fotballklubb. Etter å ha fått avslag på å kjøpe Røde Stjerne tok han i 1994 over Kosovo-klubben FC Pristina og rensket den for albanere. Men han hadde større ambisjoner og i 1996 kjøpte han Beograd-klubben Obilic som da lå i Jugoslavias lavere divisjoner. En av grunnene til kjøpet av Obilic var åpenbart navnet på klubben. Prins Obilic kjempet i Kosovo i 1389 da Serbia tapte for tyrkerne. I dette slaget greide Obilic å drepe sultan Murad – en liten seier i det tapte slaget om Kosovo. Arkan identifiserte seg med Obilic og knyttet sine Tigre til klubben. Han byttet til gule drakter og gjorde tigeren til symbol for klubben. Etter Arkans maktovertagelse gjorde klubben det raskt veldig bra. To strategier førte til denne suksessen. Han kjøpte inn de beste tilgjengelige spillerne og truet motstandere og dommere med bråk hvis de gjorde motstand mot laget hans. Den siste strategien virket ikke mot dommere og motstandere da Obilic i 1998/99 forsøkte å kvalifisere seg til gruppespillet i Champions League. Mye taler for at det er Røde Stjerne- og Obilic-pøbler som sto bak angrepet på den amerikanske ambassaden.

Ungarn. Vi ser også kobling mellom fotball og politiske bevegelser i andre deler av Europa. Da Ungarn i 2006 markerte 50-årsdagen for opprøret i 1956 ble opptøyer organisert av fotballpøbler knyttet til ultranasjonalistiske partier. Da den ungarske statsministeren Ferenc Gyurcsany i et hemmelig opptak innrømmet å ha løyet i valgkampen ble det straks uroligheter i flere byer i Ungarn. Fotballbråkmakere fra den ungarske klubben Ferencvaros sto i spissen for opptøyene og fikk støtte fra høyreekstreme og anti-semitiske Det ungarske liv- og rettferdighetspartiet og Bevegelsen for et bedre Ungarn.

Russland. I Russland har ungdomsorganisasjonen Nashi blitt knyttet til forskjellige fotballpøbler i forskjellige fotballklubber, blant annet Spartak Moskvas Gladiator fanklubb. Nashi som har sitt hovedsete i St. Petersburg og som er en sterk støttespiller til Vladimir Putin har blant annet brukt fotballsupportere som livvakter og som oppviglere i forbindelse med fredelige gatedemonstrasjoner. Et av formålene har vært å sørge for at det IKKE blir en Oransje-revolusjon i Russland slik vi så i Ukraina i 2004/2005. Ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskij har også benyttet fotballpøbler fra Dynamo Moskva. Mange av disse elementene var sterkt involvert i opptøyene som herjet Russland i fjor høst etter at en fotballtilhenger fra Kaukasus ble drept. Dette har også skat stor bekymring for Russlands fotball-VM i 2018.

Fotball som trussel i araberstater. I arabiske land er islam og fotball to kanaler som fattige kan bruke for å vise sine følelser og det kan derfor være farlig når sinne mot et autoritært regimer kanaliseres gjennom disse kanalene. Dette har myndighetene i forskjellige arabiske land fått med seg. Både i Algerie og i Libya har myndighetene avlyst alle fotballkamper for at fotballen ikke skal bidra til opptøyer. Og februarkampen mellom Egypt og USA er avlyst på grunn av urolighetene i Egypt.

Missing link? I januar i fjor vant Egypt Afrikamesterskapet for 7. gang. Det kan være til Mubaraks fordel at opptøyene ikke startet i gledesrusen over å ha vunnet en fotballkamp. Da kunne det blitt langt mer voldelig og sjansen for at Mubarak ville feilberegnet situasjonen hadde vært større. Mubarak kan også håpe på at den italienske Ultras-modellen ikke er farlig som Arkans Serbia-modell? Det er på disse viktige punktene at Ceasescus skjebne kanskje skiller seg fra Mubaraks?