fredag 29. juni 2012

Skandale-rittet

Dreyfus-saken. Mange forbinder Tour de France med dopingskandaler. Faktum er at Touren ble dannet i kjølvannet av kanskje den største franske politiske skandalene gjennom tidene: Dreyfus-saken, en skandale om antisemittisme og spionasje.

J’Accuse. Da Emile Zola i 1898 skrev det åpne brevet J’Accusse til den franske presidenten i protest mot behandlingen av den fransk-jødiske kapteinen Alfred Dreyfus, hadde Dreyfus-saken pågått i fire år. Dreyfus ble arrestert i 1894, anklaget for å ha overlevert hemmelige dokumenter til den tyske ambassaden i Paris. Dreyfus ble feilaktig dømt for spionasje i 1894 og i 1899. I 1906 ble han frikjent, benådet og han fikk oppreisning. Det franske forsvaret erkjente ikke hans uskyld før i 1995.
Splittelse. Dreyfus-affæren skapte store bølger og motsetninger i Frankrike, også i sykkelmiljøet. Comte Dion var en av Frankrikes største industriherrer på denne tiden, og eide blant annet en sykkelfabrikk. Dion markedsførte sine produkter i sportsbladet Le Vélo som var eid av Pierre Giffard. Den 3. juni 1899 deltok Dion i en demonstrasjon som støttet arrestasjonen av Dreyfus. Demonstrasjonen var tydelig anti-jødisk. Dions engasjement førte til at han kom i klammeri med politiet. Han ble arrestert og han brøt Giffard som hadde skrevet flere støtteerklæringer til Dreyfus i Le Vélo. På dette tidspunktet var opplaget på Le Vélo ca. 80.000 og bladet hadde ingen rivaler. Fiendskapet som oppsto førte til at Dion sluttet å annonsere i Le Vélo og til at han sammen med kjente industriherrer som Adolphe Clèment og Edouard Michelin stablet på beina et nytt sykkelblad, L’Auto Vélo. I 1902 byttet de navn til L’Auto fordi navnelikheten med Giffards blad var for stor.
Piperenseren. Da dette skjedde var Le Vélo en sentral aktør i de klassiske rittene Bourdeux-Paris, Paris-Brest-Paris og Paris-Roubaix. Løpene ga god reklame til sykkelprodusentene som annonserte i Le Vélo (sykkelen som vant Paris-Brest-Paris i 1891 veide 21 kg og hadde én bremse!). For å ta opp kampen med Le Vélo og for å få markedsført sine sykler lanserte Dion den vanvittige ideen om et sykkelritt Frankrike rundt, og i januar 1903 presenterte L’Auto Tour de France. Rittet var da delt opp i seks etapper og var 2428 km langt. Første etappe fant sted 1. juli 1903 og ble vunnet av den franske sykkelryttern Maurice Garin - med klengenavnet ”Den lille piperensern”. Garin var også den første sammenlagtvinneren av Touren. Rittet var en stor suksess og det nye bladet fikk en flying start. Syv – 7! – minutter etter at løperne var kommet i mål gikk 130.000 kopier av L’Auto i trykken.
Skandale-rittet. At grunnleggerne av Touren var blant skandalemakerne i Dreyfus-saken tror jeg svært få tenker på når de passerer Champs Elysees i gult, grønt, hvitt og polkadott. Uansett er alle skandaler i Tour de France småtteri mot skandalen som skapte verdens største sykkelritt!

torsdag 28. juni 2012

Det tyske underet?

Ny vin. Under fotball-EM har den tyske spilleren Mesut Özil av en liten tysk nasjonalistisk gruppering blitt anklaget for ikke å være tysk nok til det tyske landslaget. De som kjemper for et etnisk rent tysk landslag kjemper en tapt kamp. De siste tjue årene har det skjedd store forandringer i tysk statsborgerskapslovgivning som gjør at det tyske landslaget i dag mer enn noen gang representerer den tyske befolkningen. Det er ikke bare i fotballen at dette er svært mest synlig, det er også på grunn av fotballen: hadde ikke det tyske landslaget vært i en bølgedal på slutten av 1990-tallet og i begynnelsen av 2000-tallet det ikke hadde vært flust av unge spillere med utenlandsk opprinnelse gikk fra tyske juniorlandslag til sine respektive andre hjemland som seniorspillere hadde kanskje ikke statsborgerskapslovgivningen blitt endret.

Kjært barn. Under fotball-EM i år har du sett et tysk lag med etternavn som Gündogan og Özil (tyrkiske aner), Khedira (tunisiske aner), Gomez (spanske aner), og Podolski og Klose (polske aner). I kvalifiseringen til dette mesterskapet og i de fire forrige mesterskapene (VM og EM) har vi sett spillere som Trochowski (polske aner), Tasci (tyrkiske aner), Cacau og Kuranyi (brasilianske aner), Marin (bosniske aner), Owomoyela og Aogo (nigerianske aner), Boateng, Odonkor og Asamoah (ghanesiske aner), og Neuville (sveitsiske aner). Spillerne er enten født utenfor Tyskland eller har foreldre som er født utenfor Tyskland. For tjue år siden hadde dette vært utenkelig. 

Tyske blodsbånd. Den tyske statsborgerskapsmodellen ble på 1800-tallet etablert som et motsvar mot den franske modellen. Den tyske modellen bygger på kulturelle kriterier som språk og opphav. I hovedsak har dette betydd at er dine foreldre tyske statsborgere blir barna dine tyske statsborgere. Det har ført til at få med immigrantbakgrunn har hatt mulighet til å representere det tyske landslaget i fotball. Dette er imidlertid i endring. Etter at Tyskland lettet på statsborgerskapskravene i 1991, 1993 og 2000 har sammensetningen av landslaget også endret seg. Derfor finner du de ”utyske” navnene på årets lag. 

Fransk åpning. Den franske modellen var basert på et annet prinsipp. Fransk statsborgerskap har med røtter i den franske revolusjonen vært territorielt definert. Det vil si at det er statsgrensene som definerer statsborgerskapet – de som er født i Frankrike eller har bodd i landet i et visst tidsrom får automatisk statsborgerskap – med visse unntak. Det har ført til at andregenerasjonsimmigranter og immigranter som tilfredsstiller statsborgerskapslovens bosettingskrav har hatt mulighet til å spille på Les Bleu. Det har ført til at det franske landslaget har vært godt representert av innvandrere og at laget til tider har speilet immigrasjonsmønsteret til Frankrike. Polsk og italiensk immigrasjon i mellomkrigstiden førte for eksempel til at det franske landslaget på 1950-tallet hadde spillere med polsk og italiensk bakgrunn. Immigrasjonen fra tidligere franske kolonier etter andre verdenskrig gjenspeiles i dagens franske landslag. På 1990 og 2000-tallet besto landslaget av spillere med tilknytning til blant annet Senegal, Algerie, Kamerun, Guadaloupe og Kongo. Nederland er et land som er i samme kategori som Frankrike. Dette har ført til ulikeartete reaksjoner i Frankrike. Franske nasjonalister har rast over at statsborgerskappolitikken har ført til at landslaget ikke representerer Frankrike. Hadda man i Frankrike hatt den tyske modellen hadde man aldri sett spillere som algeriskfødte Zinedine Zidane (Zizou). 

Fotball og integrasjon. Er multikulturelle lag som det franske på 1990 og 2000-tallet et tegn på at integreringen går riktige veien? Ikke nødvendigvis. Opptøyer i innvandringstunge forsteder i Frankrike det siste tiåret er et signal om at fotballaget ikke forklarer verden. Frankrikes seier i fotball-VM i 1998 og fotball-EM i 2000 ble av mange ansett som et tydelig tegn på at den franske modellen var vellykket. Frankrikes dårlige innsats i de store mesterskapene etterpå (i år medregnet) blir av nasjonalister tolket i motsatt retning. Et sentralt spørsmål er kanskje hvordan man endrer statsborgerskapslovgivningen. 

Høna og egget. På slutten av 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet gikk det tyske fotballforbundet aktivt inn for å endre lovgivningen til landslagets fordel. Derfor spiller for eksempel Real Madrid-stjernen Mesut Özil i dag for Tyskland og ikke for Tyrkia. Det blir spennende å se om tysk suksess i dette mesterskapet får innvandringsvennlige tyskere til å si at fotball bidrar til god integrering og at landslaget er et bevis på det. Slik tonen var i Frankrike for 10-15 år siden. Eller om de som kjemper mot Özil og andre i hans situasjon i dag får økt oppslutning skulle Tyskland framover gjøre det dårlig? Slik vi ser tendensen til i Frankrike i dag. Det er alltid lett å skylde på utlendinger når det går dårlig og på god statlig integrering når det går bra. I denne debatten blir det ikke meningsløst å snakke om det er det beste laget som vinner!

tirsdag 26. juni 2012

Russlands hus


Paviljonger. Under lekene i London vil vi få se et rekordstort antall nasjonale mottagelses- og sponsortelt over hele London. Teltene skal ta i mot VIPer, utøvere og nasjonale patrioter, men også tjene som turistreklame for de respektive landene. Det mest spektakulære er kanskje afrikanernes Africa House i Kensington Gardens. Dette er første gang alle de 53 afrikanske olympiske komiteene samarbeider om et slikt prosjekt. Fra Norden er det bare Danmark som ønsker å promotere seg på denne måten med Imagine Denmark i St. Katherine Docks. Jeg tror allikevel det er Afrikas naboer i Kensington Gardens, Russlands Russia.Sochi.Park, som vil tiltrekke seg mest oppmerksomhet. Og ikke bare av det positive slaget. 

Oppmerksomhet. De er flere grunner til at Russland vil tiltrekke seg mye oppmerksomhet. For det første vil de bruke mest penger av alle på sin paviljong. Vladimir Putin har sagt at han kanskje kommer som privatperson for å se judo-turneringen og med ham kommer sikkert mange kjendiser. På den måten ønsker Russland å markere seg i Storbritannia på en positiv måte – et land de ennå har et anstrengt forhold til siden Litvinenko-saken i 2006. Her vil også de russiske medaljevinnerne ta i mot sin hyllest fra alle tilreisende russere. Og sist men ikke minst – slik navnet på paviljongen sier – her skal de neste vinterlekene promoteres – Putins oppgradering av sitt eget feriested. Men jeg tror Russlands rolle i Syria-konflikten vil påkalle menneskerettighetsorganisasjoner til Kensington Gardens, og jeg tror også at russiske opposisjonelle og motstandere av russiske politikk i Kaukasus vet hvor Kensington gardens ligger. 

Utestenging. Den britiske regjeringen har vært svært klar på at de vil utestenge alle de finner bevist har brutt menneskerettighetene. Det har blitt antydet at Usbekistans president Islon Karimov og Turkmenistans president Gurbanguly Berdymukhamedov ufrivillig mister billetten til åpnings- og avslutningsseremonien under London-lekene. På grunn av situasjonen i Syria er Syrias president Assad nektet innreise til Storbritannia, og i forrige uke ble lederenfor den syriske olympiske komité General Mowaffak Joumaa nektet innreise. Storbritannias utenriksminister William Hague har sammenlignet massakrene i Syria med massakrene i Bosnia på 1990-tallet og Storbritannia er et av landene som ønsker å straffe Syria hardt for det som skjer der. Og her er Russland en bremsekloss. Dermed blir ikke utestenging av syriske representanter bare en markering overfor Syria, men også et signal til Russland om at noe må gjøres. Endrer ikke Russland sin Syria-politikk før lekene i London vil den russiske paviljongen bli et naturlig samlingspunkt for dem som ønsker å endre russisk Syria-politikk. 

Opposisjonelle. Men det er også andre som kan bry seg mer om den russiske paviljongen enn om det som skjer på idrettsbanen i London. Fra sin fengselscelle i Russland skrev Mikhail Khodorkovskij et brev til den britiske avisen The Sunday Telegraph der han oppfordrer britiske myndigheter til å utestenge 308 offisielle russiske representanter fra OL, inkludert visestatsminister Vladislav Surkov, ungdomsleder Vasilij Jakemenko, og valgkomitéleder Vladimir Churkov. Grunnen skal være korrupsjon, valgfusk og brudd på menneskerettigheter. Det er vel tvilsomt om alle disse hadde tenkt seg til OL, og det er også tvilsomt om Storbritannia vil gjøre vondt verre mellom de to nasjonene ved å utestenge hele det russiske politiske etablissementet fra lekene. Det som kan skje er at Khodorkovskijs støttespillere og andre russiske opposisjonelle vil si sin hjertens mening skulle noen av dem møte opp i paviljongen på et av de ekstragavante showene som vil finne sted der. 

Kaukasus. Sotsji-OL foregår i Kaukasus og det er ventet at flere grupperinger fra dette området vil markere sin protest mot de russiske lekene allerede i London. Tsjerkesserne – som anser Sotsji som sitt område – har i lang tid protestert mot lekene. De har også en mektig lobby i Washington og utgjør en minoritet i Syria. Samtidig lever den tsjetsjenske eksillederen Akhmed Zakajev i London. Han har ikke varslet demonstrasjoner under lekene, men noen av hans støttespillere har sagt at det er en mulighet. Det er sikkerhetssituasjonen til den tsjetsjenske eksillederen som kan by på problemer for både Storbritannia og Russland. I april i år avdekket britiske MI5 et terrorplott mot Zakajev. Skulle han bli forsøkt drept eller drept i forbindelse med OL vil russerne få skylden uansett hvem som har gjort det. Da må russerne passe på mer enn champagneglassene i Russia.Sochi.Park. 

Mer plass til demonstrasjoner. Russerne ville i utgangspunktet sette opp paviljongen i Marble Arch, men britiske myndigheter fryktet for sikkerheten og trafikkaos i det sterkt trafikkerte området. At russerne ikke fikk viljen sin førte til egen diplomatisk note mellom Russland og Storbritannia. Hva som sto i noten vet jeg ikke. Det jeg vet er at det er mer plass til demonstranter i Kensington Gardens enn på Marble Arch!

onsdag 20. juni 2012

Fra Black Power til Market Power

Lex Bendtner. Nicklas Bendtner fikk en klekkelig bot for å vise underbuksa si etter målet mot Portugal i fotball-EM. Underbuksa var sponset og levert av spillselskapet Paddy Power og underbukseleverandøren har tatt regninga på ca kroner 750.000,-. Bendtners underbuksestunt er såkalt ambush marketing eller bakholdsmarkedsføring (snikreklame). For det danske fotballforbundet (DBU) var dette et bakholdsangrep på DBUs offisielle spillsponsor Ladbrokes. For UEFA var dette brudd på UEFAs sponsorreglementet: det er bare sponsorer som har betalt en klekkelig inngangsbillett til UEFA som har anledning til å vise seg fram under EM. At UEFA ser alvorlig på dette reglementsbruddet ser vi på størrelsen på bota – den er langt større enn bøter gitt for rasisme. Penger betyr mer enn menneskerettigheter i dette tilfelle. Denne sommeren får vi garantert flere saker av denne typen, særlig under lekene i London.


Bakholdsmarkedsføring. Bakholdsmarkedsføring er ikke noenytt (det ble for alvor introdusert i forbindelse med OL i Los Angeles i 1984), men det har utviklet seg enormt de siste årene både i omfang og i kreativitet. Den mest kjente kampanjen sto American Express for før OL i Barcelona i 1992. Da var VISA en av hovedsponsorene til IOC og i AmEx’s reklame sto det at man ikke trengte Visa for å dra til Barcelona. Bakholdsmarkedsføring er ikke ulovlig så lenge du ikke bruker andres varemerker i aktiviteten eller misbruker beskyttede symboler. Om det er etisk og moralsk riktig er noe annet.

Sponsorpoliti. Som det påpekes i en kronikk i Aftenposten 20. juni (av Hans-Petter Nygård-Hansen, Geelmuyden.Kiese) vil London-OL patruljeres og overvåkes av et merkevarepoliti som skal beskytte de offisielle sponsorene til lekene. Som artikkelen sier gjelder dette både utøvere og tilskuere. Men det gjelder også lokale restauranter og butikker. Dette er regulert gjennom The London Olympic and Paralympic Games 2006Act. Lager den lokale greske restauranten en ”OL-meny” får den beskjed om å ta ned menyen og eieren kan få en klekkelig bot. Brudd på reglementet kan gi opptil 20.000 pund i bot! Det påpekes – korrekt – videre i kronikken at twitrere – både utøvere og ikke-olympiske sponsorer – vil bli overvåket og at brudd på reglementet i sosiale medier også vil bli straffet. Her kan det hende IOC og de ansvarlige i London kommer til kort og at de møter større utfordringer enn blant fotsoldatene i Londons gater. Utøvere får ikke tvitre om konkurrenter, det er ikke lov for personlige sponsorer å gratulere på facebook eller twitter og det er ikke lov å omtale offisielle sponsorer negativt. Men de kan ikke kontrollere millioner av twitter- og facebook-brukere verden over. Skulle Paddy Power sende ut en beskjed til sine kunder om at de får 1000 pund hvis de gratulerer en utvalgt gruppe utøvere for deres prestasjoner på sosiale medier, er det umulig å stoppe dette. Det vil skape bråk, men det vil også være en måte å lure nettpoliti som skal beskytte markedsrettighetene til OL-sponsorene på. Dette var en strategi som blant annet Red Bull brukte under OL i Vancouver for å erte Coca Cola.

NIKE versus Adidas. Den sterkeste bakholdskrigen de siste tiårene har stått mellom Nike og Adidas. Og jeg spår at denne krigen når sitt klimaks i år. Adidas er en av IOCs offisielle sponsorer, mens mange av utøverne som skal delta i OL har private avtaler med NIKE. I tidligere leker har de to selskapene inngått en gentlemen’s agreement og tillatt at utøvere stiller opp med utstyret til de personlige sponsorene blant annet når de mottar medaljer. Iår tror jeg vi ser færre gentlemen på seierspallen, skal vi tro ryktene.

Gentlemen's agreement. Det britiske OL-laget er sponset av Adidas, mens noen av de største stjernene som Mo Farah og Paula Radcliffe har personlige avtaler med NIKE. I USA er det motsatt. Der er NIKE offisiell sponsor til det amerikanske laget, mens flere utøvere har personlige avtaler med for eksempel Reebok, Adidas og Puma. I regel 40 i det olympiske charter står det at det ikke er lov å bruke merker som konkurrerer med de offisielle sponsorene til de enkelte landslagene. Det betyr at en utøver som året rundt er sponset av for eksempel NIKE må gå med Adidas-klær hvis det er de som sponser landslaget. Det er ett unntak og det gjelder konkurranseutstyr som for eksempel løpesko. Du har lov til å løpe med NIKE-sko selv om lagets sponsor er Adidas.

Varslet krig. I følge det olympiske charter skal en utøver når han/hun ikke konkurrerer ha på seg det offisielle antrekket – også på medaljeseremoniene. Det er her man har vært slepphendt tidligere, men i år varsles det et nytt klima og IOC må forberede seg på hvordan de skal reagere. Både det amerikanske og britiske laget har blitt presset av sine utstyrssponsorer til å tvinge utøverne til å ha på seg det offisielle antrekket – særlig på seierspallen. Det er her utøverne får mest eksponering. For britiske utøvere betyr det at de må ha på seg Adidas-sko på seierspallen, mens amerikanske utøvere må ha på seg NIKE. NIKE har sagt at hvis Adidas tvinger britiske utøvere som har personlige avtaler med NIKE til å ha på seg noe annet enn NIKE-sko så vil de oppfordre utøverne til ikke å bry seg om dette. Adidas har varslet mottiltak skulle dette skje. At Adidas er offisiell sponsor til lekene gjør det enda mer komplisert, fordi de kan nekte all reklame med NIKE-utøvere under lekene. Det har blant annet ført til at NIKE har startet en twitter-kampanje i forkant av lekene. De har blant annet etablert en hashtag #makeitcount som blir knyttet til treningsrapportene til Mo Farah, Paula Radcliffe og Mark Cavendish.

Lex Cavendish? Det blir spennende å se om Mark Canvendish– kanskje Storbritannias største OL-stjerne – skulle han vinne, entrer pallen med NIKE joggesko eller om han drar ned buksa for å vise NIKE-trusa si? Da får IOC et problem og debatten om ytringsfrihet kommer til å nå nye høyder. Det er langt fra Black Power i 1968 til Market Power i 2012.

fredag 15. juni 2012

Reklame til besvær?

Unibet og Canal 9. Samme uke som Kulturministeren la fram en ny idrettsmelding der hun lovte idretten mer penger gjennom en endring av tippenøkkelen (en økning stipulert til ca 600 millioner kroner) sitter landslagssjef Egil Drillo Olsen og toppfotballsjef Nils Johan Semb i Canal 9s EM-studio og analyserer EM-kamper. Sendingene blir pepret med reklame for det utenlandske spillselskapet Unibet – frontet av tidligere landslagspiller Ronny Johnsen. Er Fotballforbundets representasjon i disse sendingene med på å undergrave den økte tilliten idretten har fått av norske myndigheter gjennom den nye tippenøkkelen? Og er dette starten på slutten for Fotballforbundets samarbeid med Norsk Tipping?

Omstridt medieavtale. Det vakte stort oppstuss for nøyaktig ett år siden da det ble kjent at Canal+ hadde kjøpt rettighetene til 6 av 8 tippeligakamper, fra 2013. De var to ting ved denne avtalen som skapte debatt: den ble solgt til Canal+ uten budrunde og rettighetene ble solgt til en kanal som reklamerte for konkurrenter til Norsk Tipping. Det siste fikk Norsk Tipping til å reagere og de vurderer nå om de fortsatt vil betale for Tippeligaen. Canal+ i Norge forsikret for ett år siden at det ikke skulle vises sponsorplakater eller reklame for andre enn partnerne til Fotballforbundet. Canal 9 er Canal+s reklamefinansierte gratiskanal og er blant annet opprettet med tanke på norsk fotball i 2013. Og her viser de reklame som strider med norsk spillpolitikk (enerettsmodellen) – en politikk som tar sikte på å styrke norsk idrett. Også norsk fotball.
Mest mulig penger. Medieavtalene Fotballforbundet inngår er langt mer innbringende for norsk toppfotball enn inntektene de får gjennom en endret tippenøkkel. På den måten blir ikke internasjonale spillselskaper noen trussel for denne delen av norsk idrett. Snarere tvert i mot – økte reklamerettigheter på kanalene som sender norsk fotball vil sannsynligvis gi enda mer penger i kassa til Fotballforbundet. Spørsmålet er om fotballen er i ferd med å koble seg fra resten av norsk idrett og samtidig bidrar til å undergrave inntektsgrunnlaget for dem de forlater.
Brudd? Drillo leverte i sin tid eksperttips til spillselskapet Expekt. Det var ikke uproblematisk da han skulle re-ansettes som landslagstrener. Nå sitter han og Semb i tv-studio som finansieres av et internasjonalt spillselskap. Er Semb og Drillos opptreden på Canal 9 et signal om at Fotballforbundet vender Norsk Tipping ryggen eller er dette noe fotballen, Norsk Tipping og resten av norsk idrett kan leve med? Og hva mener Kulturministeren?

fredag 8. juni 2012

Vinnerlag uten sangstemme

Siems sangteorem. Kjetil Siem ønsker at norske landslagsspillere skal vise nasjonal stolthet ved å synge nasjonalsangen høyt før norske landskamper. Kanskje får han det til selv om landslagskapteinen har poengtert at de er fotballspillere og ikke sangere. I Spania hadde Siem hatt andre utfordringer. Spania har ikke noen nasjonalsang!

La la la. Medaljeoverrekkelse og avspilling av nasjonalsangen er kronen på verket for idrettsutøvere som vinner og for landsmenn som har støttet sine helter. Det er alltid spennende å se om idrettsheltene synger med når melodien starter. Ikke alle synger med.  Enten fordi følelsene tar overhånd eller fordi man ikke husker alle ordene. Eller fordi det ikke finnes noen tekst. Det siste er tilfelle med Spanias nasjonalsang, hvis man kan kalle den det. Hvor ofte har du sett en spanjol synge på en medaljeseremoni eller i forkant av en landskamp? I beste fall har du hørt la la la...

Ingen Domingo. Dette tenkte den spanske olympiske komité tenkt å gjøre noe med i 2007. Da lanserte de en tekstkonkurranse. Den seksmannssterke komiteen fikk inn 7000 forslag. Det var planlagt at vinnerteksten skulle synges av Placido Domingo på en galla 21. januar 2008, og at det skulle samles inn 500000 underskrifter for at teksten skulle kunne behandles og godkjennes i det spanske parlamentet. Men slik gikk det ikke.

Slakt. Da vinnerteksten lakk ut til pressen tidlig i januar 2008 fikk den unison slakt av politikere og kommentatorer. Den tidligere sosialistiske kulturministeren Carmen Calvo mente den var gammeldags, ventrepartiets leder Gaspar Llamazares mente den lignet for mye på Franco-versjonen (den starter med Viva Espana), og lederen for et av de katalanske partiene, Artur Mas, mente den var for spansk. Selv det konservative Folkepartiet, som hadde ny nasjonalsang som valgkampsak var lunken. Den unisone motsanden førte til at OL-komiteen trakk forslaget og avlyste alle arrangementer knyttet til den nye sangen.

Mislykket. Det var ikke er første gang at man i Spania prøvde å sette ny tekst til Marcha Real, en militærmarsj fra 1770 og kong Carlos IIIs regjeringstid. Teksten som ble laget og sunget under Franco ble fjernet i 1978, og siden det har ikke spanjolene hatt en offisielt godkjent tekst. Tidligere statsminister José Maria Aznar nedsatte en komité for å lage en ny tekst, men komiteen greide aldri å bli enig.

OL-kandidat. At den spanske olympiske komitéen tok dette initiativet var ikke overraskende. Dette var et ledd i kampen om å få sommer-OL til Madrid i 2016. Håpet var å vise et samlet Spania i kampen for å få OL og større engasjement blant de som bor i Spania. Etter manges oppfatning var Barcelona-OL i 1992 katalanernes OL.

Don Quiote. Håpet var at Madrid 2016 skulle samle hele Spania. Hvis arbeidet med å få skrevet en ny nasjonalsang er en målestokk på denne målsettingen har den spanske OL-komiteen fortsatt en lang vei å gå. Det er fristende å klistre tiltaket opp til Don Quijotes håpløse kamp for tilværelsen. Særlig når vinnerteksten ble skrevet av en arbeidsløs mann fra La Mancha, Quijotes hjemby... 

2020. Spania og Madrid håper fortsatt på å få OL. Nå håper de at 2020 er det magiske tallet. Forrige OL-søknad bidro faktisk til å samle idretts-Spania, kanskje greier de å samle flere gjennom en ny søknad og en ny sang? Et nytt EM-gull til Spania vil kanskje fremskynde sangskrivingen?

Nynning. Datteren min har tippet at Spania vinner EM. Hun synger i kor og er glad i å synge. Og hun nynner hele tiden, slik de spanske landslagspillerne gjør!

torsdag 7. juni 2012

Platinis toppløse damer

Uten fotball. Marerittet til UEFA-president Michel Platini bare fortsetter. På pressekonferanser i forbindelse med fotball-EM i Polen og Ukraina får han ikke snakke om det han vil og det han kan noe om – fotball. Han må hele tiden svare på ubehagelige spørsmål om korrupsjon, finanskrise, byggeforsinkelser og nå sist rasisme. Nå mangler det bare at ukrainske toppløse damer blir et hett tema under mesterskapet.

Trafficking og prostituerte. I forkant av de siste store fotballmesterskapene som fotball-VM i Tyskland 2006, fotball-EM i Østerrike og Sveits i 2008 og fotball-VM i Sør-Afrika i 2010 har det kommet anklager om at mesterskapene bidrar til sex-trafficking og økt sex-turisme i arrangørlandene. Noen hevder at trafficking-problemet ikke er så stort som mange frykter og at kapasiteten til bordeller og antall tilbydere av sex ikke øker drastisk under mesterskapene. De henviser til at sex-turister i forbindelse med mesterskap fortrenger dem som vanligvis benytter seg av tilbudet, og i mange tilfeller betyr det at de ”ordinære” kundene ikke kommer tilbake etter mesterskapet, til stor frustrasjon for dem som lever av dette hele året. Her er det sikkert store mørketall og det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan sex-markedet fungerer før, under og etter slike mesterskap. Det som er spesielt er at trafficking-problematikken denne gang ikke blir nevnt som et problem. Den eneste høylytte gruppen som har satt prostitusjon på dagsorden i forbindelse med dette mesterskapet er kvinnegruppa FEMEN. De er kun bekymret for sex-industrien i Ukraina.

Verdens største horehus? FEMEN har eksistert i over to år og har som målsetting å få bukt med sexindustrien i Ukraina. Organisasjonen består av velutdannede ukrainske kvinner (og noen få menn). De viser seg toppløse for å få oppmerksomhet om sin sak (ikke mennene!), og de er bekymret for at mesterskapet skal bidra til at sexindustrien blir større i Ukraina. De har blant annet kalt Ukraina for et stort horehus. I følge anti-trafficking-organisasjonen La Strada er Ukraina nettoeksportør av prostituerte til resten av Europa – uavhengig av om det er mesterskap i andre europeiske land eller ikke. Årsaken er Ukrainas svake økonomi og dårlige arbeidsmuligheter for kvinner, hevder de. Med dette mesterskapet tror de derfor at deler av traffickingen stopper opp og blir et større problem for Ukraina enn det allerede er.

Ny aksjonsform. FEMEN har blitt kjent over hele verden for sin aksjonsmetode. Klassiske feminister og kvinneforkjempere har ikke alle like stor sans for aksjonsmetodene, og noen mener at de selv ser ut som prostituerte. Aksjonistene har gått til aksjon flere steder i Europa og har allerede startet aksjonene mot EURO 2012. I Kiev 12. mai og i Dnjepropetrovsk 21. mai fikk de tak i EM-trofeet da det sto på utstilling i disse EM-byene. Slagordet var Fuck Euro 2012! Og de har varslet flere aksjoner.

Streakers ut. Tidligere har fotballmesterskap hatt innslag av såkalte streakers – personer som tar av seg alle klærne og løper naken ut på fotballbanen. I de fleste tilfeller dreier dette seg om å få oppmerksomhet om seg og sine edlere deler. Denne formen for blotting blir nå slått hardt ned på av kamparrangører over hele verden og det er mindre av det nå enn det var for noen år siden. TV-produsentene har også ordre om ikke å vise slike hendelser på tv – for å gjøre nakensporten mindre attraktiv og for ikke å støte tv-seerne. Spørsmålet nå er om FEMEN-aksjonistene skriver et nytt kapittel i streaking-historien og gir nakenhet på fotballbanen et mer politisk innhold.

Politisk puppekamp. Skulle FEMEN-aksjonister velge fotballbanen som arena for sine toppløse protester vil den være organisert på en helt annen måte enn ved ordinære nakenstunt. Siden gruppen er kjent, særlig i Ukraina, vil det også skape mer støy enn ved vanlig streaking. Dette er også en gruppering som er vant til å bli tatt hardt hånd om av politiet (flere av aksjonistene blir daglig overvåket av russiske og ukrainske hemmelige tjenester) så de vet hva de går til. De er heller ikke særlig interessert i fotball, så å utstenge dem fra fotballen er neppe et godt sanksjonsmiddel. Michel Plaitini har varslet at rasismetilrop fra tribunen kan føre til at kamper blir avblåst og at spillerprotester kan straffes med gult kort. Kommer han selv til kort overfor disse?

Platinis toppløse damer. Hvis FEMEN går til aksjon under mesterskapet vil dette latterliggjøre UEFA og bidra til flere ikke-fotballspørsmål til UEFA-presidenten, det vil latterliggjøre ukrainske myndigheter og EM-arrangørene og det vil stille spørsmål ved sikkerheten til mesterskapet. Men blir det mindre prostitusjon i Ukraina med disse metodene? Blir dette sommeren da nok en profilert franskmann må svare for toppløse piker?

tirsdag 5. juni 2012

Ha det gøy, føl deg trygg?

Dokumentar-bråk. Mottoet til årets fotball-EM er Have Fun, Feel Safe (Ha det gøy, føl deg trygg). BBCs Panorama-dokumentar Stadiums of Hate har satt mottoet på prøve. Dokumentaren tar for seg rasistisk vold og antisemittisme på fotballbaner i vertslandene Polen og Ukraina. Mange har tatt til orde for at mørkhudede ikke bør dra til Polen og Ukraina på bakgrunn av det dokumentaren avdekker. Er det farlig å dra til fotball-EM? Svaret må deles opp i flere nivåer.

EM er spesielt. Det er stor forskjell på vanlige seriekamper i Polen og Ukraina og EM-kamper med landslag som kommer fra hele Europa. Stadiums of Hate gjør et poeng ut av at politi eller sikkerhetsvakter ikke bryter inn når tribunevold oppstår. Det er neppe de samme fotballsupporterne (hvis man kan kalle dem det?) som går på hjemmekampene til Legia Warszawa eller Metalist Kharkiv som vil være til stede når Hellas møter Polen i Warszawa eller når Nederland møter Danmark i Kharkiv. Til EM utkommanderer Polen over 10.000 og Ukraina over 20.000 politifolk til å passe på gater og arenaer i vertsbyene i tillegg til 5.5000 vakter i og rundt fotballstadionene, på flyplasser og hoteller. Sjansen for stadionvold er mindre under EM enn i vanlige seriekamper i de åtte vertsbyene. (Selv om dette er en stor mobilisering av politistyrker er den lavere enn ved forrige fotball-EM. Da disponerte Østerrike 27.000 politistyrker, mens Sveits hadde 15.000. I tillegg stilte Østerrike med 2000 spesialtrente soldater, mens den sveitsiske hæren hadde mobilisert 10 000 soldater og ytterligere 5000 til disposisjon.)

Flest uten billett. De fleste som ser fotball i Polen og Ukraina under EM gjør det ikke inne på EM-arenaene. Bare til Polen er det ventet over en million tilreisende på grunn av EM, litt mindre til Ukraina. De fleste av disse har ikke EM-billetter, men vil se kampene sammen med lokalbefolkningen i såkalte ”supportersoner” både i EM-byene og i andre byer. Det er disse supporterne som byr på det største sikkerhetsproblemet for den allmenne sikkerheten og trivselen. Det er lavere sikkerhetsnivå rundt slike forsamlinger enn ved EM-stadionene og vil derfor også være et lettere mål for eventuelle bråkmakere som ønsker å bruke EM som en arena for å lage bråk og.

3-D-strategi. I samarbeid med tidligere arrangører og politimyndigheter fra andre land har vertslandene fått anbefalt en såkalt 3D-strategi. Strategien ble tatt i bruk under fotball-VM i Tyskland i 2006 og blitt videreutviklet i hvert mesterskap etter det. De tre d-ene står for dialog, de-eskalering og drastiske tiltak. Dialogen skal foregå mellom politi og mulige bråkmakere, mens drastiske tiltak betyr innsats av politi og militært personell hvis politiet ikke har fått bukt med bråk som allerede er i gang.

Firefiltersystem. I tillegg er det vanlig at man legger mye ressurser i preventive tiltak utenfor kampbyene og bruk av et såkalt ”firefilterssystem” som skal identifisere og fjerne urokråker. Denne tilnærmingen krever internasjonalt samarbeid. Filtersystemet fungerer ved at man først forsøker å hindre at potensielle bråkmakere får tak i kampbilletter. Deretter innfører man reiseforbud for kjente slåsskjemper eller moduskandidater. For det tredje styrker man grensekontrollen. Og for det fjerde benytter man seg av politimenn og ”spottere” fra deltakerlandene for å gjenkjenne og plukke ut bråkmakere i og rundt kamparenaene.

Schengen og NATO mot terrorisme. Til tross for mye støy rundt vertslandene (særlig Ukraina) har det vært lite oppmerksomhet rundt selve sikkerhetsopplegget rundt mesterskapet. En grunn kan være at de fleste anser de to vertsnasjonene som lavrisikoland for terrorisme. En annen grunn kan være at London-OL med sine massive øvelser og sikkerhetsoppbud tar all oppmerksomheten fra sikkerhetsforberedelsene til fotball-EM. Det er i kampen mot terrorisme at de største og mest spektakulære forberedelsene er gjort. Som ved forrige EM er én vertsnasjon med i Schengen-samarbeidet og én er utenfor. Det har i utgangspunktet gjort samarbeidet mellom Ukraina og Polen utfordrende. Samtidig har Polen opphevet Schengen-ordningen og innført grensekontroll til alle sine naboland for å ha bedre kontroll på hvem som ankommer EM-landet. Polen er et NATO-land, mens Ukraina er utenfor. Polen kan derfor naturlig trekke på NATO-ekspertise i kampen mot terrorisme, mens Ukraina står i skvis mellom NATO og Russland. Tilsynelatende uten sterk protester har Russland godtatt at Ukraina har inngått et formelt samarbeid med NATO for å hindre terrorisme under EM (kanskje Russland ser for seg et tilsvarende samarbeid i forbindelse med fotball-VM i 2018?). Bare i fjor trente NATO og ukrainske sikkerhetsstyrker sammen 33 ganger på å sikre vanlig infrastruktur, stadionanlegg, flyplasser og hoteller. Også i år har det vært øvelser i samarbeid mellom NATO og Ukraina og fokuset har vært å forhindre bakteriologiske, radiologiske og kjemiske terrorangrep. Dette innebefatter også flystøtte. I tillegg til langvarig kritikk for dårlig sikkerhetsplanlegging ble Ukraina rammet av terrorbomber i byen Dnepropetrovsk i april i år. Nesten 30 ble skadet. Selv om man har arrestert personer anklaget for bombeangrepene har denne hendelsen satt sikkerhetsberedskapen ennå mer i høysete. Også hos Interpol.

Multiscenarioer. Som ved andre mesterskap utarbeider sikkerhetsmyndighetene verst tenkelige scenarioer for hva som kan skje. De siste årene har man øvd på multiscenarioer, det vil si at man forbereder seg på at flere ting kan skje samtidig – både ulykker og villete handlinger. Det mest kjente eksemplet på et terrorplott der man planla å slå til flere steder samtidig finner vi i forbindelse med fotball-VM i Frankrike i 1998. Da fant fransk sikkerhetspoliti planene til den algeriske terrorgruppen GIA. De fortalte at GIA skulle slå til mot den amerikanske ambassaden i Paris, en kjernekraftstasjon, hotellet til det amerikanske landslaget og det engelske laget under en av deres kamper – samtidig! (Denne historien er godt dokumentert Adam Robinsons bok Terror on the Pitch (2002).)

Russland mot Polen. For Polens del kommer den første testen på om sikkerhetsoppbudet er godt nok i forbindelse med oppbyggingen til Polens kamp mot Russland 12. juni. Det russiske laget bor på Le Meredien Bristol som ligger rett ved den polske presidentresidensen. Den 10. juni er det planlagt en minnedemonstrasjon foran residensen til ære for president Lech Kaczynski som døde i en flystyrt nær den russiske byen Smolensk i fjor. Polske myndigheter har bedt det russiske laget finne seg et annet hotell fordi de frykter at demonstrasjonen vil få en anti-russisk karakter. Russerne har nektet å flytte på seg.

Have fun, Feel safe? Det er et langt spenn fra rasistiske ytringer til kjernefysisk terrorisme. Men polske og ukrainske myndigheter må forberede seg på alle mulige sikkerhetstrusler. Og midt i alt dette må de leve opp til mottoet ”Have Fun, Feel Safe”…

søndag 3. juni 2012

Derfor vinner de fotball-EM

Vinneren er. Mange er opptatt av spillermaterialet og spillerslitasjen til de forskjellige EM-lagene. Grunnen er at de tror spillernes venstrefot eller merittliste har betydning for hvem som vinner mesterskapet. Alle tar feil. Her er grunnen til at alle lagene vinner EM:

-         Polen vinner EM for å vise oss at landet en stormakt i Europa og at det egentlig burde arrangert EM alene. Ukraina har bidratt til ripe i lakken til Sentral-Europas stormakt in spe. Dette skal hevnes med seier.

-         Hellas vinner EM fordi finanskrise og politisk uro virker samlende på spillerne. De har en politisk misjon og en gjentagelse av bedriften fra 2004 vil få grekerne til å tro på seg selv igjen.

-         Russland vinner EM fordi det er forbanna på UEFA/FIFA for at Russland ikke er det første landet i det tidligere kommunistiske Øst-Europa og Sovjetunionen som arrangerer et stort fotballmesterskap. Polen skal slås fordi de stiller på lag med NATO, Ukraina skal slås for å advare dem om at Russland fortsatt er størst – og sterkest. Dessuten har Putin bestemt at Russland vinner.

-         Den tsjekkiske republikk vinner EM fordi det vil gi den ukrainske opposisjonen en opptur. Praha har blitt oppholdssted for dem som støtter Julia Timosjenko i hennes kamp mot regjeringsmakten. Dette vet ikke de tsjekkiske spillerne noe om, men det kommer til å bli et sentralt tema når Den tsjekkiske republikk hever trofeet.

-         England vinner EM fordi ingen har trua på at de vinner. Dronningen har forresten sagt at hun godt kan tenke seg et trofé til sitt 60-årsjubileum som dronning. Dert har Wayne Rooney lovet henne. Og han holder (nesten) alltid ord.

-         Frankrike vinner EM fordi de ønsker å feire den nye franske presidenten, peke nese til den forrige presidenten og for å fortelle investorer fra Qatar at franskmenn at de også kan spille fotball uten store oljeinvesteringer.

-         Sverige vinner EM fordi det vil gjøre Sveriges utenriksminister Carl Bildt interessert i fotball og til at Zlatan Ibrahimovic får en plass i den svenske regjeringen. Integreringsminister?

-         Ukraina vinner EM for å glemme korrupsjonsskandalene før EM, all politisk uro, boikottrusler og terrorattentat. Ukraina vinner også for å vise Polen at det er Ukraina som egentlig er den egentlige storebroren i Sentral-Europa og Russland at de verken er først til å arrangere en stor fotballturnering i det tidligere Sovjetunionen eller først til å vinne på egen grunn.

-         Kroatia vinner EM for å vise EU at de er å regne med i det europeiske fellesskapet. De ønsker med dette å peke nese til Serbia som verken er med i fotball-EM og ligger litt etter i samtalene med EU.

-         Irland vinner EM for å hindre at den britiske dronningen får nok en gave til 60-årsjubileumet og for å fortelle alle irer som forlater et økonomisk skakkjørt Irland at det fortsatt er håp.

-         Italia vinner EM fordi de bruker samme oppskrift som da de vant VM i 2006. Store kampfiksingsskandaler gjør at alle tror landet er dømt til nederlag – der tar alle feil! Hvorfor fikser man ellers kamper?

-         Spania vinner EM fordi nok et mesterskap vil tvinge fram en tekst til den spanske nasjonalhymnen. Spanjolene har fått med seg NFF og Kjetil Siems sterke engasjement for syngende landslagsspillere. Det er vanskelig når man ikke har en tekst å synge på.

-         Portugal vinner EM for å markere sin støtte til EU-president Barosos bekymring for forholdene i Ukraina. Men dette er også mesterskapet da Christiano Ronaldo melder seg på i den amerikanske presidentvalgkampen. Han er som mange veit oppkalt etter Ronald Reagan og skulle Mitt Romney vinne valget vil Portugal bli USAs nærmeste allierte i Europa. Det gjør også Baroso ennå mer glad selv om han ikke er så interessert i fotball.

-         Tyskland vinner EM fordi de alltid gjør det bra i mesterskap. Men også fordi det tyske laget endelig representerer et mangfoldig Tyskland takket være en (relativt) ny statsborgerlov.

-         Danmark vinner EM fordi de har flaks. Og for å vise nordmenn som tenker på å dra til Sverige at Danmark faktisk er best.

-         Nederland vinner EM fordi de vil hevne seg på Spania for det forsmedelige tapet i VM-finalen i 2010. De gjør det også for å vise nordmenn som syns norsk fotball suger og at Ajax-modellen og de nederlandske fotballakademiene er best på tross av at det ikke er mange Ajax-spillere på laget og akademiene ikke bidrar så mye til landslaget.

Moralsk vinner. Knepent tap for England og dominans mot Kroatia i treningskampene før EM gjør at Norge kan kalle seg ett av Europas beste lag skulle de to lagene komme til finalen. Norge har verdensrekord i å være moralsk vinner, også denne gang?