torsdag 20. desember 2012

Idrettsgallaen og idrettens selvråderett


Nominert. Idrettsforbundets nominasjonen av Cecilia Brækhus som årets kvinnelige utøver viser med all tydelighet at idretten ikke er helt enig med seg selv om hvor grensene for idrettens selvråderett går og hvor man sette grensen for sitt eget verdigrunnlag. Nominasjonen kommer til å skape debatt både internt i idretten og utenfor. Spørsmålet om proffboksing og proffboksere dreier seg ikke bare om det er farlig eller ikke. Det er også en debatt om idrettens verdier og den kan sette kampen mot kampfiksing og doping i et uheldig lys.

Idretten og nasjonale myndigheter.regjeringens pressekonferanse for lansering av handlingsplanen mot kampfiksing ble det gjort et poeng ut av at kampfiksing ikke kan bekjempes uten samarbeid mellom idretten og norske myndigheter. I handlingsplanen har man blant annet identifisert hvor i norsk lovgivning kampfiksing faller inn under. Det betyr at man ikke bare ser på kampfiksing som et brudd på idrettens verdier, men også som noe straffbart i henhold til norsk lov. Men kan idretten velge når man vil følge norsk lov og ikke? Nominering av en proffbokser utfordrer både idrettens verdier og selvråderett.

Proffboksingen verdier. For det første er proffbokseverdenen som Brækhus tilhører veldig fjernt fra de moralske pekefingrene om strengere tiltak mot kampfiksing og doping vi hører fra idretten i disse dager. Proffkampene arrangeres ikke etter et klart og fastlagt rankingssystem og har ikke like et sterkt fokus på doping som innen annen organisert idrett. At Brækhus har rene hensikter, har rent mel i posen og er en veltrent idrettsutøver er ikke poenget her. Det som er poenget er at de som organiserer proffboksingssirkuset Brækhus er en del av ikke tilfredsstiller verdigrunnlaget man påberoper seg i for eksempel kampen mot doping og kampfiksing. Dette er ikke et problem for meg, men bør være det for dem som bryr seg om idrettens verdigrunnlag.

Ulovligheter. For det andre er proffboksing ulovlig i Norge. Det betyr at idretten i for eksempel kampen mot kampfiksing ønsker å benytte norsk lov for å straffe ulovligheter i idretten, mens man i proffboksing ønsker å hedre en utøver som driver en idrett som er ulovlig i Norge. Intet straffbart er skjedd, men det gir allikevel uheldige signaler fra idretten til norske myndigheter.

Kampløs Brækhus. Selv om Brækhus kan bidra til at proffboksing blir innført i Norge, vil idrettens nominering av Brækhus for det tredje gi det norske folk falske forhåpninger om å få se Brækhus bokse på norsk jord. Idrettsforbundet har åpnet for å tillate proffboksing i Norge, men modellen man har valgt gjør at Cecilia Brækhus aldri få bokse proffkamper i Norge. Både fordi det vil ta lang tid før en eventuelt opphevelse av ”proffbokseloven” kommer og fordi opplegget man satser på (AIBA-modellen) ikke tillater at boksere a la Brækhus får delta. På den måten kan Brækhus bli brekkstang for en lovopphevelse hun selv ikke vil nyte godt av.

Sjakk matt. Det er ikke bare nomineringen av Cecilia Brækhus som trigger en debatt om idrettens verdier og selvråderett i forbindelse med kåringer på Idrettsgallaen. Nominering av sjakkspilleren Magnus Carlsen utfordrer også idrettens verdigrunnlag. I tillegg til at mange mener at sjakk ikke er idrett, følger heller ikke Sjakkforbundet Idrettsforbundets barneidrettsbestemmelser – ofte fremhevet som det viktigste verdidokumentet i norsk idrett. Den debatten får vi ta en annen gang.

Ingen kommentarer: