tirsdag 25. mars 2014

Putins verdensherredømme

Verdensherredømme. Vladimir Putin fester ikke bare grepet i internasjonal stormaktspolitikk. OL i Sotsji var bare starten på Putins verdensherredømme også i internasjonal idrett. Dette må Oslo2022 ta hensyn til.

Stor begivenhet. 6. april arrangeres Sport Accord International Convention (SAIC) i Belek i Tyrkia. Til tross for at den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdogan har forsøkt å stenge Twitter i Tyrkia tror jeg denne konferansen får mer oppmerksomhet enn vanlig. SAIC er verdens største årlige sportskonferanse og samler det som kan krype og gå av toppidrettspolitikere. Pluss noen til.

Putins mann. I styret til SAIC sitter Arkady Rotenberg – russisk oligark – og en av Vladimir Putins nærmeste venner. Han er presidentens sparringspartner i judo og har tjent milliarder av kroner på tvilsomme bygningskontrakter i Sotsji-OL som sjef for Stroygazmontazh Corporation. Og ikke minst: han står på USAs 20-på-topp-liste over russiske personer som skal straffes for det som skjer på Krim. USA vil straffe ham for å straffe Vladimir Putin. Til tross for dette har Rotenberg sagt at han vil dra til Belek og leve livet som normalt – sammen med sine idrettsvenner. Det betyr at Putin har sin representant godt tilstede i Tyrkia. Dette gjør årets SAIC spesielt interessant og betent. Internasjonal stormaktspolitikk kolliderer med internasjonal idrettspolitikk.

Judo for fred? Judo er fellesnevneren for sentraliseringen av makten i internasjonal idrett og er også sentrum for maktsentraliseringen i internasjonal idrett. Marius Vizer ble valgt til president i Sport Accord i St. Petersburg i 2013. Vizer er østerriker, med rumensk bakgrunn, tidligere offiser og har tjent seg rik på gambling og tobakk. I 2007 ble han valgt til president i det internasjonale judoforbundet etter intens kamp mot det koreanske IOC-medlemmet og mangemillionæren fra Sør-Korea, Yong-Sung Park. Rett etterpå ble Vladimir Putin utnevnt til æresmedlem i både det internasjonale og europeiske judoforbundet. Tilfeldig? Neppe. Det kan også legges til at den ivorianske generalen Lassana Palenfo leder det internasjonale judoforbundets etikkomité. Han er æresmedlem i IOC (IOC-medlem fra 2000 til 2012) og er leder for de afrikanske olympiske komiteer. I tillegg er han visepresident i det internasjonale judoforbundet og leder av det afrikanske judoforbundet. Hva han har gjort på den militære slagmarken er en annen historie. Kanskje den tilfredsstiller Putin?

Krigen mot IOC. Samtidig som Vizer tok over presidentstolen i Sport Accord i mai 2013 tok han også over styringen av SAIC, sammen med blant andre Arkady Rotenberg. Og Vizer og Rotenberg har store planer for Sport Accord. Her er noen av planene:

  1. Innføring av United World Championships (UWC) for alle olympiske og ikke-olympiske idretter fra 2017. UWC skal foregå hvert fjerde år.
  2. Et eget forsikringsselskap for sport og et eget internasjonalt sportslotteri som skal finansiere UWC og utviklingen av internasjonal sport
  3.  En egen internasjonal sportsbank
  4. At alle idrettspresidentene i de 35 olympiske idrettene automatisk skal få IOC-medlemskap.

Realpolitik. I all diskusjonen om IOC-reformer er dette problemstillinger som må tas på største alvor. Enten må IOC se på at det vokser fram en stor utfordrer til de olympiske leker med fare for at det knuser deres eget gullegg eller de må realitetsbehandle noen av forslagene fra noen av verdens mektigste (idretts)politikere. Skulle russiske oligarker og Russlands president bidra til disse reformene og spytte inn penger (for å hvitvaske penger?) vil også idretten i verste fall kunne rammes av amerikanske eller internasjonale sanksjoner. Her er det liten plass til menneskerettigheter.


Oslo2022 og Nato. Dette er problemstillinger, maktmennesker og maktkamper Oslo2022 må forholde seg til. Byfornying og et renere vinter-OL forsvinner raskt i kruttrøyken fra storpolitikken i internasjonal idrett. Jeg regner med at Oslo2022 stiller med en stor delegasjon i Belek. Her får de god anledning til å møte IOCs styre uten å rammes av IOCs etiske retningslinjer. Hva mener Oslo2022 om disse spektakulære forslagene? Og hva mener de om at Jens Stoltenberg kan bli Natos generalsekretær?

søndag 16. mars 2014

Med hjelmen på

Munnkurv. Samtidig som Oslo2022 sendte inn sin foreløpige OL-søknad påla IOC-medlemmet Gerhard Heiberg seg selv munnkurv. Han sa nok under OL i Sotsji, i følge ham selv. Det er dumt – både fordi OL-tilhengerne har lovet mer åpenhet i IOC og fordi Heiberg er en av få nordmenn som vet noe om reformer i internasjonal idrett. Ikke bare i IOC.

Slakk line. OL-kampanjen balanserer på slakk line. På den ene siden skal den vise nordmenn at Norge vilog kan endre IOC. På den andre siden må den tilpasse seg tyngdelovene i internasjonal idrett. At åpenhet, menneskerettigheter og nøkternhet passer den kritiske masse i Norge, betyr ikke det at det er vinneroppskriften for å få lekene til Oslo. Slik situasjonen er nå må noen gi etter. Spørsmålene er om Oslo2022 henger i en tynn tråd fordi den krever for mye og om IOC har lagt ut et sikkerhetsnett som fanger opp nye ideer.

Knockout. I disse dager er det også andre idrettspolitiske tyngdelover som er i sving i Norge. Det internasjonale amatørbokseforbundet (AIBA) truer med å kaste Norge ut av forbundet og å nekte norsk deltagelse i OL i Rio. Grunnen er at Norge pålegger norske boksere og stevner i Norge å bokse med hjelm. Det sørger den norske «knockout-loven» for. Det tillater ikke AIBA. For at hjelmen skal av trengs det en lovendring i Norge. Det kan ta tid og om ikke AIBA gir dispensasjon til Norges bokseforbund til å bokse med hjelm kan boksing kun bli et hardtslående minne i Norge.

Norsk eksepsjonalisme. Med den norske OL-søknaden er det lagt ved krav og spørsmål om organisering av OL i Oslo. Norge ønsker unntak fra reglene eller tilpasning til norske forhold. Om dette er en skinnmanøver eller en ekte tro på at dette gir Norge vinter-OL er jeg usikker på. Særnorske OL-krav og egne lover om hjelmbruk i boksing viser uansett en sterk tro på norsk eksepsjonalisme i internasjonal idrett. Hvis man mener at man greier å overbevise IOC om å se bort fra det olympiske charter eller endre charteret dramatisk, hvorfor ikke kjempe en ekstra kamp for å beholde boksehjelmen på?


Heibergs kamp. Hadde det ikke vært for Gerhard Heiberg hadde boksing ikke lenger vært en olympisk idrett. I 2006 fikk han i oppdrag å rydde opp i korrupsjon og et råttent poengsystem. Det greide han godt og hans jobb gjorde Heiberg til en populær mann i den internasjonale boksefamilien. Hva om Heiberg hadde beholdt hjelmen på og brukt sine kontakter i AIBA til å kjempe for norske interesser der? Da hadde han vist seg som en ekte idrettspolitiker og vist OL-skeptikerne i Norge at det er mulig å endre selv den sterkeste motstander. Uten å si et ord om OL i Oslo.

tirsdag 11. mars 2014

Idrettens glasnost

Trøbbel i tårnet. Sotsji-OL har skapt trøbbel for det norske OL-prosjektet. De høye kostnadene, IOCs dårlige håndtering av forskjellige konflikter og diskusjonen om bruk av kostbare PR-byråer har gitt OL-prosjektet og idretten mye negativ omtale. Løsningen på alle problemene er nå mer åpenhet – i IOC og i Idrettsforbundet. OL i Russland har skapt stor etterspørsel etter idrettens glasnost (åpenhet).

Feilfritt. I Norge har åpenhetsdebatten stort sett dreid seg om Idrettsforbundet ønsker eller har vilje til å fortelle om sin bruk av PR-byråer. Dette er en åpenhetsdebatt som ikke bare gjelder ressursbruk og hemmelighold i idretten, men også en debatt som dreier seg om mer overordnete problemstillinger om PR-byråers plass i politiske prosesser. I den sammenheng slår det meg at jeg nesten aldri har hørt noen klage på PR-byrået de har brukt. Skyldes det hemmeligholdet?

Stor tillit. Idretten i Norge er spesiell på to måter. Det er Norges største demokratiske bevegelse og den nyter stor tillitt hos det offentlige Norge og får av den grunn mye penger i offentlig støtte. Til nå har idretten forvaltet denne støtten med frihet under ansvar. Det gjør hemmelighold av godt betalte hjelpere ekstra problematisk. Har de noe å skjule?

Lukkethet. Åpenhetsdebatten har vært veldig ensidig. Den har utelukkende dreid seg om idrettens hemmelighold overfor opinionen – de som står utenfor idretten. Mange rare argumenter er brukt for å holde PR-kortene tett til brystet. Hvem har de brukt og hva har det kostet? I den sammenheng er det inngått et nesten komisk hemmelighold der PR-byråene og idretten skjuler kortene, men samtidig sier at de ikke har noe å skjule. Sånn skal man få til åpenhet i IOC.

Ærlighet. Det er en annen åpenhetsdebatt som har vært nesten totalt fraværende. Åpenheten mellom PR-byråene og idretten. Når man ikke vet hvem som er kundene til PR-byråene, vet man også lite om de også jobber for motstridende interesser. En dag for idretten og OL i Oslo, en annen dag for et internasjonalt bettingselskap? Dette bør også bli en del av åpenhetsdebatten.

Maktforskyvning. Hans Geelmuyden har sagt at hans bransje flytter makt. Også mangel på åpenhet handler om maktforskyvning. Makten Geelmuyden henviser til er den makten han gir kunden med sin kompetanse. Den makten han ikke nevner er makten hans bransje har over kunden (i vårt tilfelle idretten) – enten fordi de (kanskje) vet hva konkurrenter står for og ønsker, fordi det er tidligere klienter, eller fordi de senere kan bruke sin innsikt fra arbeidet med idretten til å hjelpe de med motstridene interesser. Det hadde vært spennende om PR-byråer noen ganger måtte betale for å jobbe for en kunde fordi det var så mye læring i det til senere oppdrag.

Verre enn verst. Det eneste som kan være mer skadelig for idretten enn dette er om idretten er klar over at rådgiverne jobber for konkurrerende interesser, men ikke bryr seg om det. Da blir selvfølgelig lukkethet bekvemt både for kunde og klient.

Miste kontrollen. Og her er vi ved sakens kjerne. Siden idretten er en demokratisk organisasjon og nyter stor tillit hos liten og stor kan hemmelighold og eventuelt dobbeltspill få myndighetene eller den kompakte majoritet til å kreve innsyn og mer kontroll. I ytterste konsekvens kan det bety at idretten kommer på statsbudsjettet og/eller blir underlagt offentlighetsloven. Da mister idretten mye av sin selvstendighet og må begynne å konkurrere med sykehus og barnehage om ressurser. Da sitter makten på helt andre hender enn tilfellet er i dag. Hvem skal man da be om hjelp? PR-byråer som vet hvordan man flytter makt?


Glasnost. I det russiske OL-landet satte man på 1980-tallet i gang Glasnost (åpenhet) (og Perestrojka (omstrukturering)) i håp om å reformere et lukket og inngrodd system. Det gikk galt. Det førte til fullstendig kollaps og et helt nytt verdensbilde. Er dette prisen man må betale for glasnost i idretten, også?

onsdag 5. mars 2014

Oppdrag blodverdier

Sniktitt. Uppdrag Granskning har latt meg se dokumentaren Skidåkarnas hemliga blodvärden før den går på lufta onsdag. Dette er en dokumentar som går til kraftig angrep på anti-dopingarbeidet i internasjonal langrenn og som samtidig prøver å skyte ned norsk selvgodhet og arroganse i dopingspørsmål. Norges skiforbund kommer svært dårlig fra dokumentaren.

Oppfølgeren. Dette er en oppfølger av Blodracet som gikk på lufta i februar 2013 – midt under ski-VM i Val di Fiemme. Programmet fikk mye kritikk og Norges skiforbund vurderte søksmål, noe det ikke ble noe av. Skipresident Erik Røste var veldig provosert, nesten aggressiv, og kalte dokumentaren en storm i vannglass. Selv mente jeg Blodracet var en blodfattig affære – det var svært få beviser, tynt datamateriale og en nesten amatørmessig dramaturgi som ga den et latterlig skjær. Denne gangen er det ikke like lett å avfeie påstandene og bevisene som kommer fram.

Omfattende materiale. De svenske journalistene har fått tilgang til ca. 5000 blodprøver tatt av et par hundre løpere i en periode på 7 år. Listen er ikke bare omfattende fordi den omfatter mange løpere og tar for seg mange blodtester, men også fordi den inneholder tre forskjellige blodverdier: Hematokrit (HTC), Hemoglobin (HB) og Retikulocytter (RET), ikke bare HB som er det vi oftest prater om når vi snakker om bloddoping. Etter å ha gått igjennom listene og fjernet utøvere som har naturlig høye blodverdier, eller som ikke har unaturlige utslag, har journalistene konsentrert seg om 25 utøvere som har unaturlige høye verdier, særlig i forkant av store mesterskap, og spesielt i forbindelse med OL i Salt lake City i 2002 og Torino i 2006. Listen har de vist til kjente dopingjegere som Bengt Saltin, Sandro Donati og Don Catlin (som blant annet var med på å rulle opp Balco-skandalen). Deres konklusjon er krystallklar: de fleste av disse må ha vært dopet.

Nordmann. En av dem som blir konfrontert med høye blodverdier er den norske skiløperen Anders Aukland. Han var på en mistenktliste på 19 utøvere (12 menn og 7 kvinner) hos det internasjonale skiforbundet (FIS) i forkant av OL i Salt Lake City fordi han hadde unormalt høye blodverdier. Det kommer ikke tydelig fram i programmet om disse 19 utøverne også er på listen over de 25 utøverne som de svenske journalistene har plukket ut fra listen på 5000 blodprøver. Er de det peker dopingekspertenes uttalelser indirekte på Anders Aukland om en ev dem som høyst sannsynlig har dopet seg. Nærmere en beskyldning av en norsk langrennsløper har vi ikke sett tidligere, i hvert fall ikke med støtte fra tunge forskere og med så stort kildebelegg. Dette må han få svare på i andre omgivelser enn rett etter målgang i et langløp.

Dårlig inntrykk. Norges skiforbund kommer svært dårlig ut av dokumentaren. Det gjør de på tre måter. For det første forsøker de å unnvike alle kritiske spørsmål. De gjør alt de kan for å unngå å svare på spørsmål og når de svarer, er de aggressive og går til motangrep. De ønsker ikke å snakke med useriøse journalister. Det gir inntrykk av at Skiforbundet selv er useriøse. Det skaper mistillit, fører til motreaksjoner og gjør at folk føler seg mer mistenksomme. Kanskje mer enn de burde? Hadde formen og reaksjonene vært annerledes i februar hadde det kanskje ikke kommet en oppfølger av Blodracet i år? For det andre holder motargumentene som Skiforbundet brukte i fjor ikke lenger. I fjor kritiserte Skiforbundet de svenske journalistene for å være spekulative og at de baserte sine påstander på for få blodprøver. Det går ikke denne gang. Aldri har vi fått presentert så omfattende materiale som nå. Det er ikke for få blodprøver som er svakheten denne gangen, men at man ikke har tatt nye tester av de prøvene som allerede er tatt. For det tredje setter programmet blodverdiene som ble offentliggjort av Skiforbundet i fjor, etter press skapt av Blodracet, i et tafatt lys. Blodverdiene man da offentliggjorde var verdier tatt i treningsperioder og ikke konkurranseperioden. Listen vi får presentert i dette programmet er fra de viktigste konkurranseperiodene. Hvorfor ønsket man ikke å kjempe for at de også ble offentliggjort i fjor?

Oppdrag granskning! Metoden til journalistene er konfronterende og mange ganger gir de inntrykk av at kampen for å få skifamilien i tale om bloddoping er en håpløs oppgave. Det håper jeg den ikke er. Mange har påpekt at dopingtester er som en IQ-test: det er de dummeste som blir tatt. Men det er også dumt å være arrogant i spørsmål om doping. Bengt Saltin har kalt de norske reaksjonene etter forrige dopingdebatt for pinlige. Nå finnes nye testmetoder og ekspertene i programmet sier at nye tester lett kan avsløre om de 25 utøverne på listen var dopet eller ikke. Nå treng et oppdrag gransking også på norsk! Det kan renvaske norske utøvere som er rene en gang for alle?


Programmet Uppdrag granskning sendes i SVT1 og SVTPlay, onsdag 5. mars klokken 20.00. Bildet er hentet fra SVTs nettsider.