tirsdag 1. juli 2014

Brasilblogg V: På grensen

Jeg har vært forkjølet noen dager (air condition og våte badebukser?) og var i dag på grensen til å synes synd på meg selv. Men som den mannen jeg er, lar jeg meg ikke knekke så lett, selv om jeg har vårt i to forskjellige jungler på to uker (det kan være Dengue-feber!).

Årsaken til at jeg holder meg oppe er av edelt merke: For det første er det umulig for en nordmann å synes synd på seg selv i et land der fotballstadioner blir bygd på bekostning av sykehus som kan redde folk fra feber og annen faenskap. Det er ikke mangel på nesespray som er problemet i Brasil. Det er nese for fattigfolk. Leger uten grenser (og sosiale skiller) burde ikke bare vært en organisasjon. Det burde vært en visjon som ble virkelighet, også i Brasil.

For det andre er det mer synd på sutrekoppene som klager over hvor elendig dette VM er, særlig på twitter (og jeg følger stort sett folk fra Norge). Det er så mange som hater Suarez og Robben for tenner og filming at jeg blir nesten kurert for hodepine, og de fleste ønsker dem dit peppern gror. Jeg ble lettet da jeg skjønte at min største helt Maradona (uansett sjanger og legning) var ironisk da han sa at Suarez burde vært sendt til Guantanamo. Jeg lurer på hvor min store helt hadde vært hadde twitter fått bestemme? Går det en grense for hvor viktig man kan gjøre en hendelse i en fotballkamp uansett om de har konsekvenser for kampen eller ikke?

Om biting er verre enn filming, er et viktigere spørsmål for dommeren enn noen andre. Twitteratet er også her selvhøytideligheten selv. Så langt jeg kan se fra brasiliansk tv og brasilianske aviser er ikke dommeren et like viktig tema som hos nordmenn og europeere - både i aviser og på nett (kanskje fordi Brasil fortsatt er med i turneringen?). Jeg mener det sentrale spørsmålet ikke er om biting, filming eller trøyeholding ødelegger fotballen eller ikke.

Viktigere er det at spillerne slutter å gjøre det de kan for å skjule sine ugjerninger eller prøver å påvirke dommeren til å ta feil avgjørelser - hele tiden. De siste kampene har jeg prøvd å telle hvor mange ganger spillerne har prøvd å få dommeren til å omgjøre beslutninger de veit er feil og hvor mange ganger de har prøvd å lure dommeren. Det går en grense for hvor mye jeg gidder å telle. Du kan si mye dumt om håndball, men her har fotball noe å lære.

I dag har jeg vært sammen med familien på en svipptur fra Fos do Iguacu i Brasil til Puerto Iguacu i Argentina. Med en gang vi gikk av bussen sa en av ungene mine at det så ut som brasilianere var sunnere enn argentinerne. Flere gikk på gaten og røykte og det var flere alkoholreklamer på argentinsk tv før fotball-kampen mellom Tyskland og Algerie enn det vi har sett i Brasil (selv om ungene har sett meg drikke øl på VM-kamp takket være FIFAs innsats for å endre alkohollovgivningen i Brasil).

Sosiologene får finne ut om vi har feriert i et helsevakuum eller om det er hold i det som kommer fra barnemunn. Skulle barnemunn likevel ha rett kan Brasil trøste seg med at Argentina trenger pengene som de ikke har brukt på VM bedre enn dem. De pengene kan gå til et bedre helsevesen. Rett over grensen.