tirsdag 1. mai 2012

Når barnehelten dør

Søvnløs. På hver sin side av meg ligger ungene mine og gråter stille. De får ikke sove. De er veldig lei seg. De syns det er vanskelig å si hva de tenker på. Mange tanker svirrer rundt i hodet. Det eneste de veit er at de er lei seg, veldig lei seg. Så lei seg at de må gråte og ikke får sove. Datteren min lurer på om hun kan ta i alt hun har på neste svømmetrening. Hun er redd for å dø. Døde Alexander fordi han svømte for fort? Sønnen min sier han ikke får sove fordi han aldri får sett sitt største forbilde igjen. Det var ikke bare Alexander som gledet seg til OL. Alexander er det eneste ekte forbilde han har, den han har et lidenskaplig forhold til og som gjorde at svømming ble akseptert blant skolekameratene. Og nå er han borte.

Bildet på veggen. Sønnen min har bilde av én idrettshelt over senga. Sin egen helt. Alexander. På bildet flekser Alexander overarmen etter EM-gullet i Eindhoven i 2008. Rett over bildet har han premiehylla si. Han ser opp på bildet hver gang han legger seg og noen ganger spør han oss, før han faller i søvn, om vi tror han noen gang kan bli like god. Selvfølgelig, sier vi, selv om vi vet at det nesten er umulig. Alexander greide det umulige.

Tanker svirrer. Jeg sliter også med tårene. Alexander Dale Oen er den første idrettshelten jeg har hatt sammen med min kone og mine barn. Og den største. Datteren min lurer på hvorfor han som var så god kunne dø. Det lurer jeg også på. Hun tror familien hans må være veldig lei seg. Det er de. Hun er redd for at det samme skal skje med broren sin, mamma, pappa og alle som hun er glad i. Det er jeg også. Hadde ikke dette skjedd kunne han ha vunnet OL-gull? Det er ikke så farlig. Tanker svirrer og det er vanskelig å gi gode svar. Praten gir litt trøst.

Stå på!  ”Stå på, så blir det tipp topp, tommel opp. Uansett!” Dette sa Alexander i en videohilsen til ungene etter idrettsgallaen på Hamar i år. I dag har det verken vært tipp topp eller tommel opp. Det har bare vært uendelig trist. Men en ting er ungene mine sikre på. De skal stå på! Uansett! Takket være en spesiell mann i badebukse og svømmebriller.

8 kommentarer:

Arve Sjølstad sa...

Gjennom barns øyne blir dette et sterkt budskap Andreas. En fantastisk idrettshelt er borte, og jeg skjønner godt at mange barn har vanskeligheter med å begripe hvorfor en så usedvanlig snill, flink og ung idrettshelt plutselig går bort. Vi voksne skjønner det heller ikke. Det ble stille hjemme hos oss når dette ble kjent i nyhetene. Så trist, så urettferdig, så uforståelig...

Anonym sa...

Ja det er gjennomgående trist alt sammen. Det er på en måte godt å bli lei seg og "gå i kjelleren". Det gjør at man lettere kan sette pris på livet og de rundt for deretter å reise seg. Som idrettsinteressert ble jeg veldig rørt av alt som er sagt og skrevet, og det uten å kjenne Alexander. Men nettopp pga den han var, det han gjorde og det han sa. Sånne mennesker blir alle glad i og nettopp derfor fikk jeg tårer i øynene under nyhetene igår, nettopp derfor fikk jeg tårer når jeg leser Mette Bugges minneord idag og nettopp derfor er det godt å være lei seg. Alexander var en bauta og nettopp derfor er så mange preget.
Flott skrevet Andreas.Espen L

Unknown sa...

Flott skildret! Det er godt at barna klarer å spørre og dermed får satt ord på følelsene sine.

Beate :-)

Andreas Selliaas sa...

Takk for hyggelig og rørende tilbakemelding. Ungene syns det er vanskelig å prate om, men det har hjulpet at vi har snakket om det som er vanskelig. Har fått mange tilbakemeldinger på at bloggen min har hjulpet andre til å prate om det. Andreas

Andreas Selliaas sa...

Espen, takk for hyggelig tilbakemelding. Det hjelper å ta til tårene noen ganger. Jeg regner med de kommer igjen når OL-finalen på 100m bryst starter. God helg! Andreas

Andreas Selliaas sa...

Arve, takk for hyggelig tilbakemelding. Snakk med ungene om det som har skjedd. Selv om det er trist, blir det bedre av å gå igjennom det triste. God helg! Andreas

Anonym sa...

Sterk og velskrevet om Alex. Vi siterer fra den i en tresiders artikkel i featuredelen i morgen. Mvh Robert Veiåker Johansen, Aftenposten

Andreas Selliaas sa...

Fint å høre at du syns den personlige historien var fin. Sønnen min er fortsatt sterkt preget, men i morgen skal han svømme stevne på Lambertseter og gi alt for Alex. Han grugleder seg.