onsdag 5. desember 2012

Folkeavstemning om Oslo-OL?

Motstridende krav. Å få OL er en vanskelig øvelse. På den ene siden skal du tilfredsstille lokale og nasjonale krav og forventninger. På den andre siden skal du tilfredsstille IOCs krav og forventninger. Det er sjelden disse kravene og forventningene går i takt. Derfor er Oslo-byrådets beslutning (i samarbeid med Fremskrittspartiet) om å arrangere folkeavstemning om OL i Oslo en dårlig sak for dem som ønsker OL til hovedstaden.

Lokaliseringsdebatt. Idrettspresidenten har uttrykt bekymring for folkeavstemning om OL. Hovedbegrunnelsen er at selv om Oslo står som søkerby, er andre byer og kommuner også med i OL-planene. Men det er også et et nasjonalt anliggende. Det er med andre ord ikke noe Oslo bør bestemme alene. Denne argumentasjonen føyer seg inn i en klassisk lokaliseringsdebatt og allerede har politikere og kommentatorer i aktuelle OL-kommuner begynt å kvesse blyanten. Dette er også en bekymringsmelding om at debatten om byrdefordeling mellom idretten, kommunene og staten ikke må skli ut. Men en folkeavstemning om OL dreier seg om mye mer enn dette.

Bønder i byen. Jeg erindrer at Ottar Brox brukte fotballkamper på Ullevål Stadion som illustrasjon på hvorfor Oslo ikke hadde større ja-flertall under EU-avstemningen i 1994: det var flere folk på kamp når Oslo-lagene hadde besøk av lag fra andre deler av landet, enn når Oslo-lagene spilte mot hverandre. Det var mange bønder i byen, med andre ord, og de fleste av dem var mot EU. Det er fristende å bruke denne lignelsen i debatten om Oslo-OL og stille spørsmålet – hvor mange fra Tromsø bor i Oslo og fortsatt er forbanna på at det ikke ble noe av Tromsø-OL? Og kommer de til å bruke stemmeretten ved en OL-folkeavstemning i Oslo?

Flertallet. Det leder over til en annen diskusjon som vi også hadde under EU-avstemningen i 1994. Hvor stort må flertallet være for at man mener man kan gå videre med en søknad? Idretten har selv signalisert at man bør ha oppslutning på ca 60% i befolkningen for at man skal ha mulighet til å vinne IOCs hjerter. Gjelder dette også for en avstemning i Oslo? Det skal kraftig mobilisering til fra OL-tilhengerne for vinne med 20 prosents margin. Det er nesten umulig. Men det er også andre potensielle valgtekniske debatter som lurer i sivet. Kommer det krav om at et flertall av bydelene må si ja? Altså ikke nok med flertall i befolkningen? Eller krav om at over halvparten av de stemmeberettigede må si ja, altså ikke nok med flertall blant de som stemmer?
 
Oslo for never? Men den største ulykken for de som ønsker et OL til Oslo er allikevel at det blir flertall mot OL. Det betyr ikke bare at OL-toget er gått for denne gang, men at Oslo sannsynligvis aldri får OL igjen – hvis man da ikke satser på sommer-OL. Folkemeningen har talt og du skal vente mange år før du utfordrer nettopp dette maktinstituttet. Det er også en lærdom fra EU-avstemningene.

Folkets røst. Ofte brukes argument om at folkeavstemninger tydeliggjør folkets mening og at man får alle relevante argumenter på bordet. Det er ikke sikkert IOC syns dette argumentet er like bra. Ideen om Oslo-OL ble skapt da München i 2011 tapte vinterlekene til PyeongChang. München var lenge plaget av intern uro og lokale protester mot lekene, særlig i Garmisch-Partenkirchen. Der ble det arrangert folkeavstemning 58% stemte for at alpinøvelsene kunne arrangeres der. Den lokale OL-komiteen så på dette som en seier. Det gjorde ikke IOC. Alle motforestillingene mot OL i München, kanalisert gjennom folkeavstemningen, skremte mange IOC-representanter fra å støtte München.

Finansiering. Viktige elementer i en OL-søknad er finansiering, etterbruk og det lille ekstra. For det første må finansieringen være på plass for at arrangementet skal bli realisert og arrangert på best mulig måte. Det betyr i realiteten at arenaene må være ferdig til riktig tid og at de tilfredsstiller de olympiske mål. Her står kampen om størrelsen på budsjettet og om myndighetene legger en statsgaranti på bordet. Dette er kanskje det viktigste for IOC: kommer det ikke nok penger, og gode nok planer på bordet, kan Oslo bare glemme OL. Dette er et nasjonalt anliggende. Dette har fått mange til å tvile på at en folkeavstemning kun i Oslo er rette veien å gå. Hvorfor ikke hele landet? Hvorfor i det hele tatt?

Etterbruk. For det andre må man ha planer for hvordan man skal bruke anleggene etter at OL er over. Dette er viktigst for søkerbyen og mindre viktig for IOC (selv om IOC sier at dette er viktig). Det er denne diskusjonen Oslo og Idrettsforbundet nå er inne i og som en folkeavstemning egentlig skal ta stilling til. Er det verdt å arrangere et OL i Oslo? For å legitimere et Oslo-OL (også overfor resten av landet) er det viktig at man fremhever de nasjonale helseeffektene av et OL, betydningen for breddeidretten, og at man tilfredsstiller anleggsbehovet i Oslo og i andre kommuner som blir med på prosjektet. Men hvorfor er det ikke folkeavstemning hver gang store beslutninger skal tas? Hva gjør denne saken så spesiell? Hvorfor får man mer breddeaktivitet, folkehelse og anlegg av å arrangere et OL? Hadde det ikke vært billigere å bygge det som trengs uten et OL? Det er dette folkeavstemningen kommer til å handle om og som kan skremme IOC bort fra Tigerstaden.

Det lille ekstra. I OL-søknader har det blitt stadig viktiger å vise til det lille ekstra. Det betyr at vertsbyen viser at den har visjoner utover det å skape gevinster i eget land. Hva skal Oslo og Norge spille på? Breddeidrett og folkehelse funker ikke, det kommer alle kandidater til å fremheve. Norge og idrettsbistand eller idrett og likestilling i andre deler av verden kan være aktuelle kandidater. En folkeavstemning om hvilket ideelt formål man skulle velge, tror jeg IOC hadde likt. Hittil har det vært lite fokus på det lille ekstra, og skulle en folkeavstemning avblåse OL-fakkelen i Oslo, får vi heller aldri vite hva det kunne vært.

Håp for Tromsø? Det var mye som gikk galt da Tromsø prøvde å få OL forrige gang. Er det folkeavstemningen i Oslo som skal gi Tromsø håpet om OL igjen?

Ingen kommentarer: